Menneskelig verdi i en moderne verden

Det er ikke mye man trenger for å leve, iallfall hvis man begrenser seg til de fysiologske behovene. Luft, mat og husly dekker i grunnen det meste. De sosiale behovene er derimot praktisk talt umettelige. I tillegg kommer trangen til komfort og luksus, som langt på vei er sosialt fundert. Klær er et åpenbart eksempel, men også bil, bolig og ferie har vesentlige statusdimensjoner.

Arbeidsdeling regnes ofte som grunnlaget for et moderne overskuddssamfunn. Man gikk fra relativt små, familiebaserte og i all hovedsak selvbergede enheter, til en verden hvor nær sagt alt vi forbruker har vært innom fem ulike ledd vi aldri ser snurten av. Rent materielt har dette vært et voldsom suksesshistorie. De sosiale konsekvensene prates det lite om, men ikke fordi de ikke finnes.

Det er for eksempel blitt slik at mat er en overskuddsvare, mens fornuftig arbeid kan være vanskelig å oppdrive. På sett og vis kan dette virke som en slags idyll, men en mye underkommunisert konsekvens er at mennesker er mindre verdifulle. Enhver sunn mann eller kvinne som var villig til å ta i et tak var en ressurs i gamle dager. Det var alltid bruk for ekstra hender på åkeren, i fjøset eller på kjøkkenet.

Behovet var så skrikende at barn begynte å bidra til husholdningen lenge før de nådde puberteten. I en alder hvor det i vår tid forventes barnevakt, var barn allerede netto bidragsytere. Nå skal det derimot tretten års skolegang pluss studier til, før det kanskje er mulig å få innpass i samfunnsmaskineriet. Kontrasten kan ikke overdrives.

Et annet moment er den voldsomme separasjonen mellom de fysiologiske og de sosiale behovene. At det går an å skille disse fra hverandre er i seg selv svært talende. Familie, kolleger og venner som tre ulike og langt på vei separate kategorier kan virke helt naturlig i dag. I realiteten er denne oppdelingen et produkt moderne samfunnsstruktur.

Rent logisk kunne man tro at det å løsrive sosiale og materielle behov ville gjøre alt enklere. Tross alt er det vanligvis greiere å løse problemer hver for seg. Men selv om vi forbruker mer og har høyere forventninger enn noen gang før, blir altså resultatet at ingen egentlig trenger hverandre. Utdanning, mat, varme, barnepass, beskyttelse, pensjon, ... - nær sagt alt av nødvendigheter dekkes gjennom upersonlige transaksjoner. De sosiale relasjonene blir samtidig hule og innholdsløse, som en krakk som mangler det tredje benet å stå på.

De yngre generasjonene kritiseres gjerne for å være utakknemmelige. Det er noe sannhet i det, men beskrivelsen er mangelfull. Saken er at det er vanskelig å rette noe særlig takknemmelighet mot de store og kompliserte økonomiske strukturene som gjør at det er mat å få kjøpt i butikken. Og samtidig blir vi advart om at denne kapitalismen utbytter resten av verden og er i ferd med å ødelegge hele kloden. Det er også litt vanskelig å sette takknemmeligheten ut i praksis overfor være forfedre som har skapt det samfunnet vi nyter godt av - de er tross alt ikke i live. Og samtidig hører vi formaninger om hvor dårlige mennesker disse var - hvordan stygge de var med andre deler av verden, og hvordan de behandlet barn og kvinner og i det hele tatt.

Og selv hverdagstakknemmeligheten blir det stadig verre med. Man trenger jo egentlig ikke hverandre til noe, annet enn å føle seg vel, med mindre man er på hyttetur uten strøm og vann. Og selv sosialt blir det stadig vanskeligere å levere noe av verdi. Tross alt - man har nesten ubegrenset tilgang på spillefilmer med budsjett i størrelsesorden en milliard kroner. Man trenger ikke lenger å skrape sammen noen lokale amatører om man vil ha musikk til en fest. Og er man litt sliten en fredagskveld så kan man jo få noen profesjonelle, velsminkede TV-mennesker med en hel skrivestab i ryggen til å fylle stuen med litt hyggelig småprat.

Sosial og teknologisk utvikling

Det et lett å få seg til å tro at det har skjedd en rivende moralsk utvikling i Norge. Man trenger ikke bla særlig langt bak i historiebøkene for å få høre om straffarbeid, arrangerte ekteskap og sult og hjemløshet. I de litt senere år har man i tillegg fått på plass diverse former for kjønnslikestilling og endog ekteskap for homofile par.

Samtidig vil de fleste refleksivt avvise ideen om at mennesker har utviklet seg nevneverdig de siste noen-tusen årene, altså rent biologisk. Evolusjonsbetingede forklaringer er dessuten lite fristende når det kommer til samfunnsutviklingen i Norge de siste hundre årene. Tempoet er ganske enkelt litt vel høyt. Derfor er det fristende å falle ned på en forklaring hvor det har foregått en moralsk utvikling i parallell med og på mye samme måte som den teknologiske utviklingen, hvor for eksempel barnehage, kultur, normer og en kollektiv bevissthet driver nivået til stadig nye høyder.

Jeg skal innta et motsatt og kanskje i overkant dristig standpunkt, og påstå at det er slik at teknologisk fremgang skygger for et betydelig moralsk forfall. Her får jeg en god del forklaringsproblemer med på kjøpet, så det er vel bare å gå igang først som sist.

Det første og aller viktigste poenget er at det er meningsløst å sammenligne direkte mellom 1817 og 2017. Ja, vi har et betydelig bedre sosialt sikkerhetsnett i dag, men det har en viss sammenheng med at ikke 90% av befolkningen bor spredt utover landet og knapt nok klarer å forsørge seg selv i diverse primærnæringer. Og det er viktig å ikke glemme at det som foregikk på denne tiden - the good, the bad and the ugly - la grunnlaget for at vi kom hit vi er i dag. Det er en ganske snever del av verden som har drevet den utviklingen, og det er dessverre ikke slik at resten har klart å henge seg på.

Skal man drive med denne typen sammenligninger så må  man spørre seg hvordan fortidens verdisystemer ville forvaltet den teknologiske rikdommen vi har oppnådd i dag. Å finne noe konklusivt svar er selvsagt umulig, men det er helt urimelig å kritisere for eksempel gamle seksualnormer, uten å ta hensyn til at disse var tilpasset en virkelighet hvor prevensjon og antibiotika ikke fantes og hvor mat var en høyst begrenset ressurs. Terje Vigen er diktning, men ikke science fiction.

Noen ville kanskje hevde at det er galt å prøve å skille moral og teknologi fra hverandre på denne måten - at den moderne, liberalistiske samfunnsordenen er en forutsetning for rikdom. Det finnes imidlertid et helt lite knippe velfungerte, høyteknologiske samfunn i Øst-Asia som passer dårlig overens med dette. Singapore har dødsstraff, fysisk avstraffelse i skolen og langt mer tradisjonelle kjønnsroller, men er likevel på høyden med Vesten og vel så det, egentlig uansett hvordan du prøver å måle. Singapore er riktignok en bystat som kan avfeies som et unntak, med også Japan, Taiwan og Sør-Korea følger samme mønsteret.

Det er vanskelig å raskt skissere hva et eventuelt moralsk forfall skulle bestå i. Den raskeste oppsummeringen er et fokus på komfort fremfor bærekraft og på individualisme fremfor samfunnsansvar. Da prater jeg ikke om å stemme en gang annenhvert år og vente på ovenifra og ned-løsninger. Mange avfeier denne slags bekymringer med at vi har det jo bedre enn noen gang. Det er hverken helt sant eller helt usant, men se på hva slags problemer som vi er klar over at venter oss og som ikke møtes med noenslags fornuftige løsninger.

Pensjonsforpliktelser og aldersdemografiske utfordringer er bare en liten del av det. Se på norskopplæring i Oslo, som er et helt nytt og nær sagt politisk designet problem. Se på den store veksten i høyere utdanning, nesten utelukkende innenfor fagområder som ikke har tilstrekkelig etterspørsel. Se på nedleggingen av primær- og sekundærnæringer, mer eller mindre motivert i at det er samfunnsøkonomisk mer lønnsomt å importere fra Kina - og de samfunnsøkonomiske konsekvensene det har fått i form av arbeidsledighet, avbefolkning av bygdene, samt galloperende boligpriser og trafikkaos.

Det er ikke at disse problemene i seg selv er katastrofale. Det som er urovekkende er hvor enkle de egentlig er å løse, om ikke ansvarlighet hadde vært slik en mangelvare.

Skole og læring er ikke synonymer

Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet. Hørt den før? Du er ikke alene. Blandet dem sammen? Du er fremdeles ikke alene. Det er to problemer her. Det første er at kausalitet ikke egentlig finnes. Det andre er at korrelasjon er vanskelig.

Jeg skal prøve å bruke minst mulig tid på kausalitet. Introduksjonen her skisserer kort Humes argumentasjon for at kausalitet umulig kan observeres. Det beste vi kan få til er såkalt constant conjunction, eller at to størrelser alltid sammenfaller. For de fleste praktiske formål må vi i tillegg svekke dette til en ren statistisk samvariasjon.

Det faktiske poenget, når man sier at korrelasjon og kausalitet er forskjellige ting, er at en observert korrelasjon i et datasett ikke nødvendigvis generaliserer. Sammenhengen kan svekkes, forsvinne eller endog reverseres hvis man endrer på omstendighetene. For eksempel er det en tydelig trend at flere års videregående skole gir høyere inntekt senere i livet, rett og slett fordi det vanligvis er noe alvorlig feil når noen ikke fullfører vgs i våre dager. Men selv om dette er den dominerende trenden, så reverserer den seg når du begynner å sammenligne dem som har brukt fire og fem års på vgs, med dem som fullførte på normert tid.

Ser man seg helt blind på den voldsomme fremgangen en del elever har i matematikk på vgs, så kunne man få seg til å tro det er en tabbe å sende dem videre til universitet. Tvert i mot burde man holde dem på vgs i ti år, helt til de er kommet seg inn i verdenseliten. Stagnasjonseffekten er nemlig ikke tilstede i et vanlig materiale. Tilsvarende er ti år på ungdomskolen en flott måte å gjøre barn ekstra høye så de kan bli basketstjerner. Tross alt er det jo ungdomsskolen som forårsaker pubertet.

Et mer intrikat eksempel som kan være verd å kikke litt på er Simpson's paradox. Korrelasjon er ikke til å stole på.

Mange tror at skolegang er det som gjør barn voksne, modne og intelligente. Dette er i realiteten en stor misforståelse som klorer seg fast av to grunner. For det første er barn i skolen i akkurat den alderen hvor de utvikler seg raskest. De første atten årene har alltid vært en vekst- og læringsfase for mennesker. Men i vår moderne tid får skolen æren for noe som i all hovedsak er en rent biologisk prosess.

I tillegg er det en seleksjonsprosess som underbygger den samme illusjonen. Jevnt over er det dem med best forutsetninger som bruker mest tid i alskens former for utdanning og til slutt ender opp i topp-posisjoner i samfunnet - uten at det forteller stort om hva tilsvarende skolering ville betydd for den mer jevne innbygger. Samtidig er det gjerne nettopp dem som har dårligst utgangspunkt som ikke fullfører et normalt skoleløp - til dels fordi det er vanskeligere for dem å bestå, til dels fordi de har diverse adferds- eller oppvekstsmiljøproblemer. Men man må skille mellom manglende skolegang, som ikke er så veldig alvorlig, og manglende evne til å fullføre vanlig skole, som er alarmerende.

Dette betyr ikke at skolegang er helt uten verdi. Tross alt - det ville vært et mirakel om man kunne stues bort seks timer om dagen i en instutisjon uten å lære noe som helst. Samtidig er det mange barn som lærer å både lese, skrive og regne før de rekker å begynne på skolen, med kun få timer øvelse i uken. De to viktigste spørsmålene er om man kan oppnå bedre læring på andre måter, og om det er hensiktsmessig at såpass mye av utdanningen skal skje i helt kunstige læringssituasjoner. Det er tross alt også mulig å lære mens man gjør et nyttig arbeid.

Kort oppsummert:

• mye av de vi krediterer til skolegang er rene seleksjons- eller filtereffekter
• mye av resten er rent biologisk fundert, i form av aldring
• at kloke hoder har utbytte av lang skolegang generaliserer ikke til befolkningen forøvrig
• læring kan også skje mens man gjør nyttig arbeid - spør noen hvor mye de lærte de første årene i arbeidslivet

Cargo Cult Society

Den eminente fysikeren Richard Feynman holdt en tale om vitenskapelig rederlighet som de fleste kan ha utbytte av å lese. Den finnes her, men er nokså lang og ikke i sin helhet knyttet til det vil jeg inn på her. Det mest relevante utdraget er som følger:

In the South Seas there is a Cargo Cult of people. During the war they saw airplanes land with lots of good materials, and they want the same thing to happen now. So they’ve arranged to make things like runways, to put fires along the sides of the runways, to make a wooden hut for a man to sit in, with two wooden pieces on his head like headphones and bars of bamboo sticking out like antennas - he’s the controller - and they wait for the airplanes to land. They’re doing everything right. The form is perfect. It looks exactly the way it looked before. But it doesn’t work. No airplanes land.

Poenget til Feynman er at man ikke oppnår vitenskapelighet ved å etterape de overfladiske kjennetegnene ved god vitenskap. Dette finnes det noen korte tanker om også her. Beskrivelsen fra sydhavsøyen høres ekstrem ut, helt på grensen til det parodiske, men endel av det man ser i de mykere såkalte vitenskapene er knapt nok noe bedre. I talen gir Feynman et godt eksempel fra rotteforskning i psykologien.

Litt nærmere dagens allmennbevissthet finner vi Kahnemans Thinking Fast and Slow, et slags populærvitenskapelig sammensurium av resultater fra økonomisk og psykologisk forskning. Jeg husker boken godt, fordi enkelte av priming-eksperimentene som presenteres tidlig i boken er såpass absude at jeg nektet å godta dem. Herifra finner vi et godt utdrag:

When I describe priming studies to audiences, the reaction is often disbelief . . . The idea you should focus on, however, is that disbelief is not an option. The results are not made up, nor are they statistical flukes. You have no choice but to accept that the major conclusions of these studies are true.

Vel, på tross av Kahnemans kjepphøye påstander og tiår med såkalt forskning viet til diverse varianter av priming så viser det seg nå at man rett og slett ikke klarer å gjenskape resultatene. Og hadde dette kommet frem langt tidligere, eller hadde priming vært en bortglemt del av psykologien, gjemt på et loft under en masse spindelvev, så kunne dette vært tilgivelig. Så er ikke tilfellet - tvert i mot holdt denne priming-mytologien seg i live flere år etter utgivelsen av denne relativt høyprofilerte boken.

Feynman er også en rask tur innom skoleforskningen, som på sett og vis trives veldig godt som akademisk disiplin. I 1974 klager han over at denne liksom-vitenskapen ikke gir resultater, og det er ikke stort bedre i dag. Det er faktisk mulig å argumentere for resultatene i dag er dårligere enn noen gang tidligere, selv om det er vanskelig å finne konklusive svar i denne typen spørsmål. Uansett er altså den mest gavmilde tolkningen at fremgangen har vært så marginal at den ikke er målbar. Imponerende.

Iblant føler jeg at vi i stadig større grad lever i et Cargo Cult-samfunn, hvor man har stor tro på at man vet hvordan ting henger sammen og hva som fungerer, samtidig som man er totalt ute av stand til å skille årsak og virkning. Skolen er et interessant eksempel, hvor man prøver å løse stadig dårligere matematikkresultater med å flytte seg stadig lengre vekk fra alt det man gjorde før og som fungerte langt bedre.

Et av de mest åpenbare eksemplene på moderne Cargo Cult-isme er tanken om at, siden ungdom som fullfører videregående skole klarer seg langt bedre enn de øvrige, så må dette å sluse folk gjennom ha en slags magisk virkning. Man tør ikke spørre seg i hvilken grad utdanningen har en kausal påvirkning, og i hvilken grad det vi ser er en seleksjonseffekt. Uansett må løsningen med å senke krav og gi alskens dytte- og drahjelp være uheldig. Lignende problemer hjemsøker ideen om høyere utdanning for aller flest mulig.

Det er ikke det at menn ikke går i kjoler som gjør at de ikke kan bli gravide.

Men på et langt dypere nivå bekymrer jeg meg for at man ikke lenger klarer eller ønsker å forstå hvordan et samfunn fungerer. På 1800-tallet klarte diverse europeiske stater å drive kolonier over praktisk talt hele verden samtidig som de til stadighet lå i krig med hverandre. Britisk India fungerte brukbart og jevnt over fredelig i 350 år. I vår tid mislyktes en større vestlig koalisjon i å skape fred i Irak og ga opp etter kun åtte år, hvorpå man plutselig har et ISIS-problem som har smittet over til Syria.

Denne bekymringen dreier seg ikke om europeisk imperiebygging. Det er bare den mest krystallklare måten å illustrere at noe har gått alvorlig galt med forståelsen av hvordan nasjoner bygges og vedlikeholdes. Det er svært alvorlige problemer også på hjemmebane. For eksempel virker det å være en bred enighet om at fødselstallene er for lave og at eldrebølgen blir tung å bære. Dette er problemer som utvikler seg langsomt, og uansett hvordan man vrir og vender på det så er det få ting som er enklere, sånn rent produksjonsteknisk, enn å lage barn.

Likevel klarer man ikke å gjøre noe med det, og når det begynner å bli for sent så prøver man seg med en innvandringspolitikk som man kan mene er humanitært nødvendig, men som iallfall økonomisk har vært en utvetydig katastrofe uten noen slags bedring i sikte. Samtidig er assimilasjon integrasjon inkluderingspolitikken så lite vellykket, at det eneste man klarer er å rebrand'e den hvert tiår og håpe at kanskje flyene snart lander.

Elsk din nabo, heller enn abstrakte trengende

Do what you will, there is going to be some benevolence, as well as some malice, in your patient’s soul. The great thing is to direct the malice to his immediate neighbours whom he meets every day and to thrust his benevolence out to the remote circumference, to people he does not know. The malice thus becomes wholly real and the benevolence largely imaginary.

Utdraget er hentet fra C.S. Lewis - The Screwtape Letters, som er tettpakket med dyp psykologisk innsikt og også fritt tilgjengelig på nett. Ideen er at medfølelse er en begrenset ressurs - den vil være uvirksom i den grad den rettes mot mennesker man ikke har noe med å gjøre, og jo mer den kanaliseres vekk fra dem man omgås, jo dårligere vil man behandle de eneste menneskene man faktisk har noen innflytelse på.

Det kan være på sin plass å spørre om Lewis i det hele tatt har rett, og det er dessverre vanskelig å si noe særlig mer fornuftig enn kanskje. Men det er i det minste noe fornuft i det - en mors kjærlighet til sitt barn innebærer at det er nettopp det barnet hun vil ha med hjem fra barnehagen. Kun en veldig begrenset del av dette med empati dreier seg om man vil noen godt eller vondt, i et slags vakuum. Hovedsaken er hvem man prioriterer ekstra høyt og hvem man er villig til å la det gå på bekostning av.

Uansett er det interessant å observere at man i Vesten langt på vei er kommet dithen at de følelsestunge, mobilserende spørsmålene hører til nettopp det fjerne. Sultkatastrofer i Afrika. Kvinnediskriminering i Midt-Østen. Korrupsjon og meningssensur i Russland. Krypskyttere som er i ferd med å utrydde elefantene. Det er tross alt et underskudd på håndgripelige tragedier i Norge, for ikke å nevne i de selv-segrerte boblene de fleste av oss faktisk lever hverdagslivene våre i.

Det er lett å argumentere for at problemene mennesker har i Norge er langt mindre alvorlige og langt mer selvforskyldte enn dem som rammer mennesker i krigsherjede områder. Mange ville mene det er etisk uforsvarlig å la disse nære problemene skygge for disse større katastrofene. Noen går kanskje så langt som å kalle det nasjonalsjåvinisme. Hvordan kan man mene at et menneske er mer verd enn et annet, kun i egenskap av å være født innenfor Norges landegrenser?

Og på mange måter er dette den perfekte unnskyldningen. Det man har mulighet til å påvirke er ikke viktig eller høyverdig nok - tvert i mot, det å engasjere seg i dette ville vært å utvise dårlig moral. Og det man rent teoretisk mener har aller høyeste prioritet har man svært liten innvirkning på. Strengt tatt kunne man reist av gårde og viet sine yrkesaktive år til disse problemområdene, men så mye kan jo ingen forlange av deg. Så isteden lager man litt bråk - raising awareness, som det gjerne heter, når man som et barn peker på noe man ikke liker og håper en voksenperson skal ordne opp. Kanskje avser man noen få tusenlapper i året - igjen med en forventning om at andre mennesker skal ta det faktiske ansvaret.

Og kanskje disse tiders aller helligste kampsak, nettopp miljøsaken og global oppvarming, er spesielt interessant. Helt uavhengig av hvorvidt dette er en viktig og riktig sak, så er det vanskelig å finne noe mer ekstremt eksempel på det Lewis implisitt advarer mot. Her retter man all omsorgen mot en fremtidig generasjon som skal leve i fjerne områder spesielt utsatt for klimaendringer. Og denne empatien legitimerer en nesten total forakt for dem som kjører bil eller spiser kjøtt eller glemmer å slå av lyset eller får barn eller (...). Dette favner jo veldig fort absolutt alle. La oss veldig raskt repetere Lewis' siste setning:

The malice thus becomes wholly real and the benevolence largely imaginary.

Så hva er løsningen? Legg vekk den totalt hjelpesløse moraliserende kvasi-filosofien og engasjer deg i de helt lokale problemene. Ikke vær flau engang for å prøve å få ditt eget liv på stell, nærmere blir det jo ikke, og få steder har du større innflytelse. Deretter kan man begynne å tilføre familie, venner og lokalsamfunn noe positivt. Eller i en mer oppsummert form:

Det er bare en ting som er verre enn å bry seg om det man ikke kan gjøre noe med, og det er å ikke bry seg om det man kan gjøre noe med.

Demokrati er ingen selvfølgelighet

Se for deg en gruppe på fem menn som skal spise middag. De har valget mellom en italiensk eller en koreansk restaurant, men er ikke i utgangspunkte enige om hvor de helst vil spise. Den naturlige løsningen på dette er at hver får en stemme og at alminnelig flertall vinner frem. Det er flere gode grunner til at dette er en fornuftig ordning. At hver stemme teller like mye er et åpenbart Schelling point - man kan eventuelt se det slik at det å bli enig om en alternativ stemmefordeling er minst like vanskelig som det problemet vi alt prøver å løse, nemlig å bli enig om en restaurant. Alminnelig flertall er en fin standard fordi det garanterer at vi får en avgjørelse og at hele gruppen spiser sammen.

En mindre filosofisk forklaring på denne måten å avgjøre uenighet er å se på det som en måte å finne frem til det som ville blitt utfallet om man skulle slåss om det, men uten all ødeleggelsen som følger med å faktisk knytte nevene. Dersom noen friluftsseilere kommer i livsfare og blir uenige om hva som er den tryggeste kursen å sette, så er vanlig avstemning logisk. Hvis det blir 7 mot 4, så vil de 4 ha gode grunner til å føye seg. De tapte avstemningen, og dersom de ikke respekterer flertallsavgjørelsen vil de normalt sett også tape en fysisk konfrontasjon. Så lenge dette samsvaret er på plass så er det fåfengt å utfordre demokratiet.

Men det er lett å finne problemer med denne modellen. Hva gjør man hvis det er flere enn to alternativer? Hva gjør man hvis avstemningen ender uavgjort? Skal det stemmes på person- eller familienivå? Må vi finne en myndighetsalder? Her kan man forøvrig skimte konturene av bakgrunnen for at kvinner og barn ikke alltid har stemmerett - i endel sammenhenger er de neglisjerbare med tanke på hvilken side som har det fysiske overtaket.

Det går an å diskutere valgordninger i lange ordlag. For eksempel kan det være uheldig at modellen vi skisserer helt først, med valg av restaurant, ikke klarer å skille mellom svake og sterke preferanser. Kanskje flesteparten er nær sagt likegyldig til hvor de spiser, mens én av mennene har endel allergier som gjør det regelrett farlig å spise på en italiensk restaurant. Det kan også være greit å minne om at det i endel sammenhenger er helt naturlig at avgjørelser treffes udemokratisk. I militær sammenheng er det et strengt kommandohierarki, og legitimiteten til befalet er ikke fundert i direkte fysisk overmakt, men i et overordnet system som straffer ordrenekt svært strengt. Og om man er på seiltur er det vanlig at en kaptein fungerer som diktator - til dels slik at resten av mannskapet skal konsentrere seg om sin egne arbeidsoppgaver, fordi avstemninger tar for mye tid og rett og slett siden flertallet ombord ikke har nok greie på navigasjon til å være meningsberettiget.

Men selv om det prates mye om stemmesystemer, så er det et mer grunnleggende spørsmål som får altfor lite oppmerksomhet, nemlig hvem som skal ha medbestemmelse i hvilke spørsmål. En av motivasjonene for å ha avstemninger er at man er nødt til å komme frem til en enighet - vi ønsker ikke at gruppen skal splittes ved at hver går til den restauranten han selv foretrekker. Eller mer åpenbart - to grupperinger kan ikke sette hver sin kurs ombord i samme båt.

Samtidig er det mange spørsmål hvor denne enigheten ikke er nødvendig. Trenger naboen min å få mene noe om huset mitt skal være hvitt eller grått? Neppe. Samtidig er det kanskje greit at nabolaget har en slags vetorett om jeg ønsker å male huset i neonfarger. Hvem skal involveres i en beslutning om et par skal få flere barn? Paret selv virker som det åpenbare svaret. Men i en stamme som lever under vanskelige forhold og hvor forsørgeransvaret i stor grad hviler på felleskapet som helhet, så er det ikke nødvendigvis helt urimelig å gjennomføre en avstemning eller å ta opp spørsmålet i de vises råd.

I endel politiske spørsmål er det et stort problem at avgjørelser taes på feil nivå, og at de fleste som har medbestemmelse er helt uten informasjon og interesse. Et raskt eksempel er rovdyrforvaltningen, hvor det finnes åpenbare argumenter for at avgjørelsene burde taes på ulike nivå: kommunalt (der dyrene gjør skade), regionalt (dyr vandrer), nasjonalt (Norge er et felleskap), europeisk (land må fordele ansvar for bevaring av ulike arter seg i mellom) eller globalt (verdens naturarv tilhører det globale fellesskapet).

Spørsmålet om hvem som skal ha stemme i hvilke spørsmål er det primære - detaljene rundt selve stemmeordningen er langt på vei sekundært. Tross alt har Asia alene alminnelig flertall i alle spørsmål på globalt nivå. Det er ikke et faktum som burde ha noen betydning for norsk skolepolitikk.

Selv om enighet i seg selv er fint, er det å fremtvinge enighet i spørsmål hvor det ikke er faktisk nødvendig den aller beste måten å skape konflikt. Eller i et mer svulstig format:

Good fences make good neighbors.

De ferdiglagte gjerninger

Det kan være naturlig å tenke på tjenester som et nullsumsspill, hvor verdier kan flyttes mellom mennesker, men ikke skapes. Dersom man ber om hjelp med noe, eller bare tar i mot noe som blir tilbudt, så belaster man altså dem rundt seg. Tross alt dekker vi en betydelig del av behovene våre ved hjelp av penger, og penger fungerer stort sett på denne måten. De pengene du tar i mot fra noen andre er penger de må klare seg uten og som ikke kan komme noen mer trengende til gode.

Et slags moderne ideal er mannen som er uavhengig, som ikke trenger noen andre og som klarer alt på egenhånd. Det er noe delte meninger om disse idealmennene heroisk skal hjelpe andre uten å forvente noe tilbake, eller om de er i sin fulle rett til å isolere seg fra bermen og bare omgås sine likemenn. Begge fremgangsmåtene er om lag like uheldige.

Den første modellen, med mannen som forsørger, sitter antageligvis veldig dypt i oss og var muligens nødvendig i hardere tider, da materielle goder var knappe og livsnødvendige heller enn rekvisitter i et slags statuskappløp. Den andre modellen er muligens kompatibel med noen helt spesielle personlighetstyper, men uansett ikke å anbefale.

Den fundamentale innsikten er at verdi, i et samfunn som har rimelig god kontroll på de grunnleggende nivåene i Maslows behovspyramide, har å gjøre med sosiale relasjoner og ikke materielle goder, og i så måte ikke adlyder de samme nullspillslovene som penger. Frykten for å være en byrde for andre er høyst overdrevet. Tvert i mot er muligheter til å stille opp for andre og å gjøre noe som oppleves som meningsfullt blitt en mangelvare.

Mange går seg dessverre fast i å fokusere på feil side av dette problemet - de søker mening og ser til abstrakte politiske idealer og internasjonal bistand. De er desperate etter å finne noe som gjør at de kan klare å tenke på seg selv som verdifulle. I våre tider, hvor folk flest har det meste de faktisk trenger og så mye skal løses av byråkratiserte institusjoner, bør man heller begynne i tvert motsatt ende.

Ta i mot tilbud om hjelp, istedenfor å tenke at det er ydmykende og at du er til bry. Se på det på den måten at du hjelper en annen med å føle seg nyttig og å oppleve noe meningsfullt. Be gjerne om hjelp, spesielt når du virkelig trenger det, men også selv om du strengt tatt kunne fått det til på egenhånd. Og tilby deg selvfølgelig å stille opp selv, til gjengjeld. To mennesker som er til nytte for hverandre sitter begge igjen med netto følelse av å være verdifulle.

Det trenger ikke være de største tingene - be om tips til hvilken bil du burde kjøpe eller hjelp til å se over en jobbsøknad. Gi tilbake en flaske vin eller send et julekort, for eksempel. Og selv disse eksemplene er unødvendig store. Bli igjen en halvtime og hjelp til med å rydde opp etter en fest. Det er takknemmeligheten som står høyest i kurs, ikke selve ytelsen.

Ideelt sett klarer man å bygge ned noen barrierer, slik at man i større grad benytter seg av den kompetansen man har rundt seg. Også rent materielt blir man da mer verdifulle for hverandre. Men den virkelige gevinsten er rett og slett det med at man klarer å knytte nære relasjoner som gjør at livet oppleves meningsfullt.

Følelser som rettesnor

Vi kan varme opp med noen åpenbare eksempler. Det store problemet med rus er nettopp at den føles godt, samtidig som den gjerne leder til dårlige avgjørelser, både på kort og lengre sikt. Dette kjenner de fleste så godt til at det ikke krever noen nærmere forklaring. Det samme gjelder for mindre åpenbare tilfeller. Det er bra at man setter pris på god mat, men appetitten er samtidig også en plage for dem som har problemer med vekten.

Det er også viktig å huske på at negative følelser også har en positiv funksjon. Det er bra at det gjør vondt om vi legger hånden på en varm kokeplate - smerten i seg selv trenger man ikke å være takknemmelig for, men motivasjonen til å trekke hånden vekk har stor verdi. Det er bra at man har vondt i ankelen etter å ha tråkket over, så man holder seg rolig og unngår belastninger mens skaden leges. Det er slitsomt å holde ut når man er trøtt, men det har en viss sammenheng med at det heller ikke er så sunt i lengden.

Ikke engang noe så rosenrødt som kjærlighet er ubetinget positivt. Det kan bli vanskelig når den ikke gjengjeldes, og det er vel få følelser som har endt opp med like mye uansvarlig dumskap som gjensidig, blindende kjærlighet. Enda styggere blir det gjerne om man føler for sterkt for noen som er kontrollerende, manipulerende eller voldelig. Disse tre kommer dessuten gjerne som en pakkeeløsning.

Det er viktig å skjelne mellom to ulike dimensjoner når det kommer til følelser - hvordan de oppleves og hvilken verdi de har som rettesnor. Rus scorer for mange høyt på den første aksen, og med moderasjon trenger den ikke å slå så galt ut på den andre heller. Men det krever disiplin og kontroll. Gulrotjuice er visstnok skikkelig sunt - jeg er ikke helt overbevist - men smaker pyton.

Det vesentligste er alt i alt samsvaret mellom disse to dimensjonene, at vi føler og opplever på en måte som er godt kalibrert med hva som er godt for oss på lang sikt. Problemene oppstår når vi har lyst til ting vi ikke burde gjøre og ikke orker det som er riktig. Ikke engang sympati og medlidenhet er udelt positivt - andre kan bruke dem til å utnytte deg, og selv under mer uskyldige omstendigheter kan de lede inn på en katastrofal kurs. Også hat og hevn er i enkelte av sine former skapende og sivilisasjonsbærende.

Dessverre er mennesker kompliserte maskiner som opererer i veldig krevende omgivelser, og på mange måter har vi byttet ut vårt naturlig miljø med et radikalt annet, mindre intuitivt samfunn. Derfor er det essensielt å være bevisst på forskjellen mellom godt og riktig, som ofte peker i helt ulike kompassretninger. Ideelt sett burde man lagt mer innsats i å eliminere disse fellene fra samfunnet, på mye samme måte som det er bra at heisdørene er lukket når heisen er i en annen etasje. Men dette er en veldig umoderne måte å tenke. Det er mye bedre med individuell frihet, og å la alle og enhver få smake konsekvensene av å la seg forlede.

Begrepet naturalistic fallacy brukes gjerne om at det er feil å legge til grunn at noe må være godt bare fordi det er naturlig. Primitive mennesker drev tross alt med stammekrig, slaveri og voldtekt. Men det er en desto grovere feilslutningen å tro at alt man har lyst til å gjøre og alt som føles godt dermed er legitimt - det beror på en antagelse om at menneskenaturen er langt mer perfekt enn den er. Og ikke bare menneskenaturen, som en slags abstrakt, frittsvevende størrelse, men også det følelseslivet hver og en av oss er utstyrt med.

Og om man fokuserer på disse problemene så vil de fleste være enige. Eksempelet med rus er tross alt veldig illustrerende. Men det stikker langt dypere. I et spørsmål som eggdonasjon er de klart vanligste arugmentene:

• det føles riktig (for dem som vil bli foreldre)
• det føles galt (at samfunnet skal legge seg opp i det)
• det føles urettferdig (å skulle forskjellsbehandle vis-à-vis sæddonasjon)
• det føles ubehagelig (å stille spørsmål ved om barn har krav på en biologisk tilknytning)

Dessverre er vi ikke så gode på å føle oss frem til de langsiktige, samfunnsmessige konsekvensene av politiske avgjørelser.

Øyets kontrastegenskaper

Menneskeøyet har en ganske imponerende evne til å tilpasse seg til lysforhold. Det merker man tydeligst om man prøver å ta bilder i et litt dunkelt rom, hvor vi selv ser helt greit og egentlig ikke merker at det ikke er ordentlig lyst, men hvor bildene bare blir fire ulike nyanser av brunsort.

Jeg leste engang at det faktisk er slik at den mørke skriften i en bok, når du er ute i sollys, i realiteten er lysere enn den hvite bakgrunnen når du er i et vanlig opplyst rom. Siden de aller fleste sånne utrolig-men-sant fakta viser seg å være skrøner, så ble jeg umiddelbart litt skeptisk. Greit nok at det er kontrasten mellom trykk og bakgrunn vi bruker til å lese, men det høres likevel litt ekstremt ut.

Den dag i dag vet jeg ikke om det faktisk stemmer, og det er selvsagt endel slingringsmonn avhengig av hvor sterkt sollys og hvor mørkt et soverom vi tenker på. Men det morsomme er at praktisk talt alle har fått en demonstrasjon av hvordan dette kan ha seg, på en skole eller lignende, uten at de var klar over det.

Tross alt - når man peker en prosjektor mot et lerret eller et hvit vegg, så gjør ikke prosjektoren noe annet enn å tilføre mer lys. Den har ikke noen magisk evne til å kansellere ut det lyset som allerede er til stede i rommet. Altså er det ingen del av lerretet som blir mer lyssvakt. Likevel er kontrasten til de lyssterke delene av lerretet nok til at den som tidligere var hvitt nå kan fungere som sort.

Sant nok får man ikke vanligvis noen ordentlig mettet svarttone hvis det er for lyst i rommet, så man bruker helst å dempe belysningen i tillegg. For eksempel på kino har man det ordentlig mørkt i salen. Men på diverse møter og presentasjoner så er det fremdeles forholdsvis lyst, og vi har ingen problemer med å lese teksten selv om den egentlig er hvit mot en mye hvitere bakgrunn. Det er relativdifferansen som avgjør hvilken farge vi opplever, ikke den aboslutte luminositeten.

Øyet er nemlig veldig godt på hente ut meningsfulle kontraster, og tilpasser seg utmerket til et voldsomt spenn av ulike lysforhold. Det er alt i alt et ganske imponerende design. Og hvis man noengang har kommet i det uføret at man må drive med å ta opp lyd, spesielt når man ikke kun er ute etter en person som prater rett inn i en mikrofon men for eksempel musikken fra et symfoniorkester, så ser man fort at det samme er tilfelle når det kommer til øret.

Forøvrig kan det være greit å vite at det å skille ut enkelte stemmer i et rom fullt av mennesker som hygger seg egentlig er et veldig vanskelig problem, rent matematisk, selv om mennesker er skrekkelig flinke til det. Det heter visstnok cocktail party effect, men Wikipedia-artikkelen var ikke spesielt interessant. Det kan også være greit å filosofere over hvorfor den samme tonen, for eksempel A440, høres ulik ut fra et piano og en gitar. Hva er det som foregår, og hvorfor klarer man ikke å forklare forskjellen selv om man selv hører den helt tydelig?

Hvorfor maler en lege huset sitt selv?

Beskatning er en rimelig enkel ide. Man krever inn deler av verdiskapningen i et land for å finansiere spesielle utgiftsposter. I utgangspunktet synes mange det er greiest om folk selv betaler for de varene og tjeneste de trenger, men det er spesielt tre typer formål som gjerne særbehandles:

• felles goder hvor individuell finansiering er dårlig insentivert, for eksempel nasjonalt forsvar og grunnforskning
• sikkerhetsnett til å støtte dem som rammes av vilkårlige uhell, som trafikkulykker eller kreft
• omfordeling for å hjelpe dem som av ulike grunner ikke klarer å forsørge seg selv eller korrigere for økonomiske realiteter som oppleves urettferdige

Et hovedproblem med beskatning, uavhengig av hva man måtte mene om punktene over, er at det er vanskelig å forvalte andres penger på en fornuftig måte, uten å bli stadig mer spandabel eller forsøke å tjene sine egne interesser. Samtidig vil økt beskatning som hovedregel legge press på dem som skaper verdiene i samfunnet, da spesielt dem som ikke lønnes med andres skattepenger. Disse er i dag sjeldne.

Man hører at spesialisering og arbeidsdeling er grunnlaget for et høyteknologisk samfunn. Det er visstnok ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt å drive fiskeforedling i Norge, når det er så mye billigere å sende fisken en svipptur innom Kina. Samtidig kikker man seg rundt i Norge og ser leger male husene sine selv og dataingeniører som legger parkett. Hva i all verden er det som foregår?

Det er fristende å tenke at disse menneskene liker å gjøre litt håndverksarbeid, at det er en slags hobbyaktivitet. Men saken er utrolig nok at det lønner seg å gjøre det på denne måten, selv om man må kjøpe inn verktøy og bruker mye lengre tid enn en faktisk håndverker. Hvordan kan det ha seg?

Problemet ligger nettopp i skattemodellen. Det kan være instruktivt, som alltid, å glemme at penger finnes. På grunn av diverse former for inntektsskatt, merverdiavgift og arbeidsgiveravgift så ligger det reelle skattetrykket i Norge godt over 50%, kanskje nærmere 75%.

Se så for deg to naboer, kanskje den ene maler hus og den andre legger parkett. Sett bort fra skattemessige betraktninger så burde ideen vært at disse to samarbeider om å pusse opp. Hvis naboen har litt mer erfaring med å male og har stige og koster, så er det mye bedre å be han om hjelp. Kanskje betaler du han, kanskje legger du parkett for han, kanskje klipper du plenen hans eller passer barn eller hva som helst.

Men alle disse transaksjonene, med mindre man begir seg inn på svart arbeid, skal drive hele samfunnsmaskineriet rundt og skal dermed beskattes. I realiteten er det da ikke nok at naboen er litt flinkere enn deg, for du slipper arbeidsgiveravgift og merverdiavgift og alt det styret der om du ansetter deg selv. Kanskje bruker du dobbelt så lang tid - det er fremdeles billigere å gjøre det selv.

Konsekvensen av et høyt skattenivå er at spesialistene må være ekstremt effektive for at ufaglærte skal ta seg råd til å hyre dem inn. To dårlige alternativer er å skattlegge at folk gjør ting for seg selv - det blir veldig fort absurd - eller å lage forbud mot endel usertifisert arbeid, typisk med sikkerhet som delvis vikarierende argument.

Resultatet er at folk flest i svært liten grad benytter seg av for eksempel gartner eller hushjelp, og at de færreste tar seg råd til å spise ute med mindre det er en slags anledning. Mange tenker at slik er det nødt til å være - det er ikke meningen at man skal ha råd til å ha tjenere til å hjelpe seg med alt mulig. Men dette er ikke noe naturgitt - det er en direkte konsekvens av modellen for og nivået på beskatningen. På bedriftsnivå løses noe av dette med at de skatter av overskuddet og ikke omsetningen, men privatpersoner betaler gartneren med skattede penger.

Det finnes også en multiplikativ effekt oppi det hele. Det er en kjent sak at næringskjeder i naturen ikke kan være særlig lange, fordi det er for mye energitap i hvert ledd. Vanligvis er det to-tre ledd, og mer enn fem er allerede ekstremt. Skattetrykket er ekstra kvelende for servicekjeder. Se for deg at en frisør skal til en lege som igjen skal til en fotpleier. Verdiene tappes så fort ut av kjeden at frisøren må jobbe omlag ti timer før han kan betale legens besøk hos fotpleieren. Et høyt skattenivå struper tilgangen på servicetjenester.

Resultatet er at folk gjør mest mulig selv istedenfor å få kyndig hjelp - ironisk i et såkalt høyteknologisamfunn. Men den mest dramatiske konsekvensen er at det blir umulig å livnære seg av å gjøre ting for andre, dersom de er i stand til å gjøre det selv med et middelmådig resultat. Til slutt sitter man igjen med en masse mennesker som ikke klarer å finne seg jobb, og presser skattenivået ytterligere opp. Også nødvendige tjenester blir stadig dyrere og kreves offentlig finansiert. Samtidig må de som faktisk jobber betale stadig mer skatt og bruke fritiden på oppgaver de ikke har råd til å betale andre for å gjøre.

Ytterpunktsargumentasjon

Det sies at Aristoteles mente at tunge gjenstander faller raskere enn lette gjenstander, og i diverse ex.phil. kurs presenteres det slik at for eksempel en stor jernkule skal falle raskere enn en liten jernkule - den er tross alt tyngre. Erfaringer viser dog at når ellers intelligente mennesker tillegges absurde meninger, så har disse gjerne oppstått i en slags hviskelek, ikke hos opphavsmannen selv. Men man skal aldri la en god anledning gå fra seg til å sitere Bertrand Russel - ei heller til å kritisere ex.phil:

A stupid man's report of what a clever man says can never be accurate, because he unconsciously translates what he hears into something he can understand.

Det er mye interessant med akkurat denne modellen for fritt fall, men for anledningen er det relevante at et ganske enkelt ytterpunktsargument viser at dette skurrer veldig. La oss legge til grunn at det skulle være slik at en 2kg kule faller raskere enn en 1kg kule Dette er i realiteten kun tilfellet i svært høye hastigheter, hvor luftmotstanden etterhvert blir vesentlig selv for massive jernkuler.

Dessverre er det ikke så greit å praksis å avgjøre hva som er en sammenhengende gjenstand. En 2kg kule består jo på sett og vis av to 1kg halvkuler som henger ekstremt godt sammen. Fungerer tyngdekraften slik at to 1kg halvkuler sammen faller mye raskere enn de kunne gjort hver for seg? Vel, det er ikke i seg selv absurd. Masse ark bundet inn i en bok faller jo mye mer kontant enn arkene selv.

Samtidig vet vi alle hvordan en tynn tråd faller - ganske langsomt og med en litt sånn rar, svevende bevegelse. Her er tross alt luftmotstanden høyst vesentlig. Og det skal også være slik at to 1kg kuler faller langsommere enn en 2kg kule Hva skjer så om vi tar disse to kulene og binder dem sammen med en tråd. Vil denne veldig svake sammenkoblingen, med en tråd som i seg selv er ganske dårlig til å falle, få de to kulene til å plutselig falle mye raskere? Det høres veldig underlig ut. Hva hvis vi har disse kulene oppi en pose, setter fyr på den og kaster den ut fra en høyde - vil kulene da plutselig midt i fallet slutte å henge sammen og miste hastighet?

Her er det tydelig at noe ikke stemmer. Det er ikke godt å si hva, og i realiteten er dette med fritt fall ganske komplisert om man ikke kan forenkle bort luftmotstand. Men noe skurrer.

Ytterpunktsargumentasjon er svært nyttig i endel sammenhenger. I bunn og grunn er det en teknikk for å trekke vanskelige problemer inn i områder hvor intuisjonen vår er til hjelp. Problemet er bare det at endel ikke-matematiske problemstillinger er for kompliserte til at denne innfallsvinklingen er oppklarende - isteden ender vi opp med å lure oss selv. Dette er opphavet til nok et godt uttrykk:

Hard cases make bad law

La oss ta dødsstraff som et passe hyggelig eksempel. Det er lett å finne ekstreme eksempler som haler og sliter intuisjonen vår i hver sin retning. Det mangler ikke på tilfeller hvor noen er blitt henrettet for noe de ikke hadde gjort. Samtidig er det også grelle eksempler på massedrapsmenn som har krav på verdige soningsforhold og utallige ankesaker. Her går det altså titalls av årsverk med på å ivareta de verste av de verstes såkalt ukrenkelige rett til liv.

Forteller disse ytterpunktene oss egentlig noe særlig meningsfullt om dødstraff? Nei, ikke annet enn at det er en praksis som har både positive og negative sider. Ingen stor overraskelse for et system som skal håndheves av mennesker overfor mennesker, med all den utrolige variasjonen som finnes i den virkelige verden. Ytterpunktene kaster ikke noe særlig lys for problemer som ikke har en enkel, matematisk regularitet. For å komme noen vei må vi se på hele rommet av saker, og da er det vesentlig at de mer normale tilfellene er vanligere og dermed langt mer vesentlige for å evaluere hvilket system som er best.

Det burde egentlig være åpenbart, når man ser hvor lett det er å bruke samme argumentasjonsformen begge veier. Samfunnsinstitusjoner vil aldri bli perfekte, og ideen om at det at noe ikke er perfekt er en blankofullmakt til å begynne å tukle med det er direkte farlig. Det er sikkert mange som har tatt abort og angret siden. Eller noen som ikke har benyttet seg av fosterreduksjon slik at graviditeten siden har gått katastrofalt galt for mor og barn. Blir vi noe klokere av å stirre oss blind på disse ytterpunktene?

Så da kan man avslutte med et siste uttrykk som er langt dypere enn det kanskje virker ved første øyekast.

Perfect is the enemy of good

Problemstillinger med lav oppløsning

For tittelens del kan det være greit å prate litt om hva oppløsning egentlig betyr. I denne sammenhengen dreier det seg om antallet piksler, i et digital bilde eller på en skjerm. Som med så mye annet er det tydeligst hva oppløsning er når den er veldig mangelfull, som på den gamle Nokia 3210 telefonen. Den debuterte i 1999 og hadde en skjerm med 84*48 = 4032 piksler - uten farger, naturligvis.

Med lav oppløsning er det veldig vanskelig å gjengi detaljer. Bildet over viser tegnsettet til en gammel mobiltelefon. Prikkene over i og j er blitt til streker. l (liten l) og I (stor i) er samme tegnet. M, X og Z er taggete, og S har helt ujevn tykkelse. Det er en grunn til at man ikke hadde kursiv på disse telefonene, for ikke å snakke om bilder (annet enn ekstremt stilisert punktgrafikk).

Tilsvarende er det endel spørsmål som har for lav oppløsning, slik at ethvert svar nødvendigvis blir misvisende. Er saft usunt? kan man spørre, som om dette skulle være et helt greit ja/nei-spørsmål. Om man har problemer med overvekt så er ikke saftdrikking den beste vanen å legge seg til. Men ellers er det jo ikke noe spesielt galt med saft. Og om man er en sånn som driver og sykler timesvis hver dag, så er det kanskje en bra måte å få i seg høyst nødvendige kalorier uten for mye styr.

Så kan man si at saft ikke er spesielt helsebringende og at overvekt er et større problem enn undervekt, og det er langt på vei sant. Men denne ideen om at man skal kunne kategorisere matvarer som sunne eller usunne helt uavhengig av kontekst er et faktisk problem. Hva med melk, brød og brunost? Er det sunt? Er det i det hele tatt spørsmål man skal kaste bort tid på, hvis kroppen fungerer som man ønsker?

Iblant kan formuleringen av et spørsmål i seg selv være villedende, spesielt siden folk flest har en intuisjon av at man er uærlig om man nekter å svare direkte på et spørsmål. Er antibiotika sunt? Vel, det kommer an på. Det er ikke svaret det er noe galt med, det er problemstillingen og hvordan den forutsetter at den forutsetter at kompleksiteten er på samme nivå som er USA større enn Tsjekkia?

Men vi må enda litt dypere. Det er en sak at man må tilpasse oppløsningen til kompleksiteten i problemet, om man ønsker et meningsfullt svar. Men iblant kan man tenke helt motsatt. Om man vet hvilket svar man ønsker og hvilken sak svaret skal tjene, så kommer man også langt med å velge oppløsningnen deretter. Dette er nært beslektet med begrepet framing the debate, og er en ganske uhederlig form for retorikk. Men det fungerer.

Som en rask og litt tannløs illustrasjon så kan man se for seg at noen påstår at kinesere er små, som jo ikke er direkte feil. Da kan man spørre vedkommende om han mener at alle nordmenn er høyere enn alle kinesere. Man kan påpeke at den høyeste spilleren i NBA er kineser (ikke helt usant). Man kan nevne at kinesere er større en pygmeer. Og man kan spørre hvorfor det er så viktig hvem som er høyest.

Ingen av innvendingene er egentlig meningsfulle, og det er heller ikke poenget. Saken er at spørsmålet om hvorvidt kinesere er store eller små kun gir mening på et statistisk nivå. Skal man si noe særlig interessant om det så må man komme inn på i hvilken grad fordelingskurven overlapper med den for andre folkegrupper. Så lenge man klarer å dreie fokus over til ikke-statistiske dimensjoner med lav oppløsning, så spiller det ingen rolle hvem som egentlig har rett.

Stort mer trenger man ikke å kunne for å gjøre en hvilken som helst diskusjon totalt meningsløs.

Hva er et menneske verdt?

Det er kanskje et dumt spørsmål, men det besvares så helt galt når det først stilles, at det kan være greit å gå litt i dybden. Er alle mennesker virkelig akkurat like mye verd? Er det faktisk tilfellet at et liv aldri kan måles i andre verdier? Og hvor kommer all denne verdien egentlig fra? I våre dager kan hvem som helst forklare deg at problemet med planøkonomi er at verdien av en vare eller tjeneste ikke kan defineres - den må være markedsregulert, altså sensitiv for tilbud og etterspørsel.

Den moderne kristenhumanistiske forklaringen er at et menneskeliv har et helt iboende verdi. Det er to problemer med dette. For det første er det jo endel som selv ikke opplever av livet deres har noen verdi. Et av mange argument mot lett tilgjengelige skytevåpen er at flere visstnok tar livet sitt om terskelen er så lav. I tillegg er det få som vil hevde og ingen som vil etterleve idealet om at sultne barn på et fjernt kontinent er like mye verd som deres egen datter.

Her er det altså noe som skurrer. Noen vil prøve å løse dette ved å begynne å prate om ulike typer verdi - jurdisk, moralsk, økonomisk og personlig kanskje. Men dette løser ikke akkurat problemet, da blir vi nødt til å bestemme en drøss med ulike typer verdi hver for seg, og til slutt prøve å sammenfatte disse på en eller annen måte.

De aller færreste mennesker er i stand til å trives i isolert fra andre over lengre tid. Den følelsen av verdi mennesker selv opplever, og for den saks skyld også den verdien andre opplever at man har, skapes i et sosialt samspill. Disse to er faktisk en og samme størrelse. Det er kanskje ikke noen god forklaring, men det er ikke stort mer mystisk, enn at hva man burde ha på seg i diverse sammenhenger er bestemt av hvordan andre responderer på antrekket. Man kommer ikke langt med å prøve å løsrive hvordan man selv ønsker å se ut fra hva andre liker.

Et menneske har dypest sett den verdien det selv er i stand til å skape for andre. Dette kan høres ut som et ekstremt og perverst økonomisk syn, men det er ikke poenget å snevre verdi inn til kroner og øre. Det favner uendelig mye mer, som å klare å vise takknemmelighet når man får hjelp med noe. Folk liker å bli satt pris på. Det handler om å være den som inviterer til hygge og begivenheter. Folk liker å være på gjestelisten, selv om de skulle ende opp med å takke nei.

Dette er ikke det verdisynet man liker å prate om, men det stemmer betydelig bedre med problemstillingene vi begynte med, enn at alle skal være like mye verd. Dog er det også noe sannhet i dette. Mennesker er sånn skrudd sammen at de vanligvis ikke liker å se at andre har det vondt. Men denne verdien er altså ikke noe som flyter rundt i eteren - den dukker først opp når vi ser lidelsen.

Det er også en viss sannhet i at alle mennesker er like mye verd, så lenge man ikke trekker ideen for langt. Det er nemlig slik at det er praktisk å legge til grunn at mennesker har samme jurdisk verdi og skal likebehandles. Men dette springer ikke ut av at det egentlig er sant. Det er langt på vei den samme ideen som at når to brødre deler en skjokolade så får de en halvpart hver, uten at man begynner å finregne på hvem som trenger kaloriene mest og hvem har vært snillest de siste tre ukene. Dette prinsippet om juridisk likebehandling er bare et gunstig utgangspunkt i de fleste sammenhenger, som det er mye lettere å enes om enn kompliserte produktivitetsberegninger.

Og man må ikke lure seg til å tro at dette likebehandlingsprinsippet gjelder helt generelt. Da blir man veldig skuffet. Partnermarkedet er en god illustrasjon, men kun toppen av et isfjell. Det går fort over at alle i hele klassen skal inviteres til bursdagsfeiring.

Selvbildets dilemma

Man kan oppsummere alle livets vanskeligheter med at det iblant er avvik mellom hva vi skulle ønske og hva som er tilfellet. Dette dekker igrunnen hele spektret - fra små ubehageligheter, som at man må stå opp selv om man er trøtt, til problemer som grenser opp mot eksistensielle kriser, som at vi føler at vi behøver fred og ro, men all verdens plikter ringer på døren dag ut og dag inn.

Vi kan prøve å snevre inn fokus litt og heller prate om selvbilde. Det er tross alt fremdeles et stort tema - det er mer enn nok å ta av. Og det er jo veldig moderne å prate om selvbilde, dag ut og dag inn, helst uten å si noe som helst som er riktig, og om man er riktig i slaget, helst uten å si noe betyr nok til engang å kunne være feil.

For eksempel kan det være en helt konkret problemstilling, som at man skulle ønske man var en slik kjekkas som ikke engang gifte kvinner kunne dy seg for å snu seg etter, mens responsen i realiteten er nærmere kjølig enn lunken. Dypest sett så er altså problemet at det ikke er samsvar mellom forventninger og de faktiske forhold - men det er ikke helt åpenbart hvilken av størrelsene som bør endres.

Man kan jo for eksempel endre forventningene. Det legges gjerne til grunn at dette er enklest, siden forventninger er en sånn flyktig størrelse som ikke er så tydelig forankret i den fysiske verden. Det er endel forskjellige fremgangsmåter her, litt på samme måte som det finnes flere ulike måter å få i seg opiater. Sprøyte, røyk og piller, minst. Kanskje finnes det plaster også.

Først kan man selv bestemme seg for at dette området hvor man ikke helt når opp heller ikke spiller noen rolle. Dette er høyt henger de og sure er de-versjonen. Å være opptatt av utseende er bare overfladisk, og selv om det finnes kvinner som synes det er viktig at man ser bra ut, så er det likegreit å filtrert bort dem først som sist. Eller man kan angripe hele skjønnhetsidealet - det er nemlig ikke noe galt med hvordan man selv ser ut, det er andre som har feil forståelse av hvordan man bør se ut. Tar man dette langt nok så kan man begynne å prate om body acceptance og fat shaming. 

Dette er altså dilemmaest første horn, og langt på vei den mest aksepterte løsningen i våre tider. Den er veldig forlokkende psykologisk, for på samme måte som det ikke er noe konkret og målbart man prøver å endre, så er det heller ikke noen åpenbar måte det blir tydelig at man ikke har klart det. Og desto viktigere så flytter man i stor grad ansvaret vekk fra seg selv - det er samfunnet, kulturen og alle andre det er noe galt med. Man fortjener alt man drømmer om uten at man selv trenger å endre på noe som helst.

Dilemmaets andre horn er å forsøke å endre på de faktiske forhold. Kanskje man kan anstrenge seg og prøve å kle seg ordentlig og mosjonere litt. Dette er selvsagt skummelt, fordi da innrømmer man implisitt ens egen innflytelse, og med det følger et visst personlig ansvar og en mulighet for at man selv mislykkes. Det er mye tryggere når det andre som har ansvaret om man ikke får alt man peker på. Det er nesten som å være fire år gammel.

Det er ikke åpenbart hvilken av fremgangsmåten som er riktig, eller kanskje det er bedre å si sunnest - spesielt om vi ser bort fra det konkrete eksempelet og tenker på slikt som karriereambisjoner eller partnervalg. Det finnes helt klart urealistiske forventninger, men det er også ofte betydelig uutnyttet forbedringspotensiale. Dypest sett dreier det seg om å tilnærme seg hver enkelt problemstilling med dette i tankene og å finne en gylden middelvei.

Det som dog kan sies helt generelt er at selvbilde er et villedende ord. Hvordan vi føler oss handler i svært liten grad om hvordan vi ser oss selv, men heller om hvordan vi oppfatter at andre tenker om oss - mer spesifikt dem vi omgås som vi bryr oss om. Det er en grov mistoforstsåelse, om ikke et villet bedrag, at et selvbilde er hver og en står fritt til å definere for seg selv.

Nettopp derfor skal man være svært forsiktig med å prøve seg på det første hornet. Å endre på hva vi selv tenker kan høres lett ut, men dypest sett bunner det ut i at vi må klare å endre på verdisynet til omgangskretsen vår. Stort sett den eneste måten å få til det er å bytte omgangskrets, hvilket er et dramatisk men ikke alltid galt virkemiddel. Og med all den biologiske ballasten som følger med det at vi alle er mennesker, og med de erfaringene vi har med social engineering fra endel kommunistiske katastrofeprosjekter, så er det kanskje ikke umulig at det kan være enklere med en halvtime fysisk aktivitet hver dag.

Ja, jeg vet det høres usannsynlig ut. Men ikke helt utenkelig.

Magenta er ikke som andre farger

Man prater iblant om alle regnbuens farger, og regnbuen har jo den kjente huskeregelen ROGGBIF. Altså rød, orange, gul, grunn, blå, indigo, fiolett. Men regnbuen er ikke diskretisert - det er ikke nøyaktig syv klart avgrensede områder, men derimot glidende overganger. Totalt sett får vi mye flere nyanser enn disse syv. Likefullt er det endel farger som glimrer med sitt fravær - brun, magenta og hvit finner du ikke selv om du tar frem lupen. Pussig.

Så kan man diskutere om hvit og sort egentlig er farger. Akkurat det er det egentlig ikke så vanskelig å svare på. Men først må vi få på plass litt bakgrunnsstoff.

Syn har med lys å gjøre, som er en form for elektromagnetisk stråling. Øyet vårt fanger bare opp en bestemt og ganske begrenset del av dette elektromagnetiske spektret, ca 400-800 nanometer. Det er forøvrig nettopp disse bølgelengde som utgjør hovedtyngden av sollyset som når frem til jordoverflaten. Litt av et sammentreff! I tillegg finnes radiobølger, infrarød stråling, også videre.

Hvitt lys er en noenlunde jevn blanding av alle bølgelendene i hele spennet 400-800. Regnbuen oppstår ved at lyset brytes, av vanndråper, slik at de ulike bølgelengdene som brytes ulikt spres ut i en slags vifte. I regnbuen ser man dermed alle fargene som består av ensartet lys, altså de med en bestemt bølgelengde.

For å komme noe særlig videre herifra så må vi også gå inn på hvordan øyet fanger opp lys. Hovedideen er detektorer som slår ut på lys (hvitt). Fravær av lys betyr da ingen utslag (sort). Men vi har også fargesyn, ved at vi har tre ulike typer detektorer, som igjen har ulik sensitivitet for ulike bølgelengder. Disse svarer omtrent til rødt, grønt og blått, men de er ikke helt selektive. De fanger alle sammen opp et visst spenn av farget lys, og det er betydelig overlapp mellom disse områdene.

Hvordan kan vi da se andre farger enn disse tre? Dette er igrunnen veldig enkelt. Hvis vi får gult lys inn på netthinnen, så vil det bli utslag i både de røde og de grønne tappene. En lengre bølgelengde ville gitt kun rødt utlsag, en kortere ville gitt kun grønt utslag. Og forholdstallet mellom disse to utslagene forteller deg noe om hvor signalet er plassert mellom disse to ytterpunktene. Altså oppfatter vi gult som en bestemt fordeling av utslag: noenlunde like mengder rødt og grønt, ingenting blått.

Dermed har vi allerede hele regnbuen dekket. Men hva hvis vi hadde opplevd utslag på både rødt og blått, men ingenting på grønt, som ligger mellom dem? Det vil jo skje om man blander rødt og blått lys, selv om det ikke finnes noen ensartet bølgelengde som produserer dette signalet. Og nettopp denne blandingen er det øyet opplever som magenta.

Så magenta er ikke en farge, i den forstand at den ikke har noen bestemt bølgelengde. Men den er en farge, i den forstand at den svarer til en bestemt type utslag i fotoreseptorene i øyet. Og i denne siste måten å tenke farger, så er også hvit og sort farger; henholdsvis alt slår ut og ingenting slår ut.

Og alt dette betyr også at det finnes farger vi ikke kan skille fra hverandre - en ensartet bølgelengde mellom rød og grønn, og den tilsvarende blandingen av rød og grønn som gir samme signalrespons. Blandet rødt og grønt lys er fysisk veldig forskjellig fra gult, og det er lett å lage fotoceller som kan skille dem fra hverandre. Men siden de har samme signatur hos oss, rent signalmessig, så er vi ute av stand til å skille mellom dem. Merk også at denne tilsvarende bølgelengden ikke finnes for magenta, fordi vi har et målepunkt mellom rødt og blått, nemlig grønt.

Så får nå hver og én velge, om de synes det er mest absurd at sort skal regnes som en farge, eller at gult er to ulike farger vi ikke kan se forskjell på, eller noe enda mer kreativt.

Speilingstrategi

En gang da jeg var liten skulle jeg spille sjakk mot noen jeg skjønte var langt bedre enn meg. Så jeg tenkte at jeg skulle prøve å spille sort og bare kopiere trekkene til motstanderen. Om han flyttet kongebonden sin, så flyttet jeg kongebonden min tilsvarende, også videre. I barndommens uskyld føltes dette som en god plan - tross alt, kopierer man gode trekk så burde man selv gjøre det ganske brukbart. Og det å etterligne noen som har mer greie på ting er jo noe som er veldig naturlig for barn.

Dette er ganske nært å være en god strategi. Det er to hovedproblemer. Det første er at man aldri kan vinne. Tross alt - man vil aldri sette motstanderen i sjakk, uten å selv ha blitt sjakket først. Og da har man ikke lov til å kopiere trekket, reglene krever at man må avverge angrepet på egen konge isteden. Det andre problemet oppstår når motstanderen slår dronningen din med sin dronning. Da har du ikke lenger noen dronning til å kopiere trekket hans med. Auda. (Det finnes også noen rokkader du ikke kan kopiere, siden du da vil måtte rokkere gjennom sjakk.)

En litt mer sofistikert versjon av samme trikset fungerer langt bedre. Man spiller to sjakkpartier samtidig, et med sorte og et annet med hvite brikker. Så kopierer man den hvite motstanderens trekk over i sitt eget hvite parti, og responsen til den sorte motstanderen tilbake i sitt sorte parti. I praksis spiller man da ikke sjakk - i realiteten er det de to mostanderene som spiller mot hverandre. Slik kan enhver nybegynner spille jevnt mot stormestere. Derren Brown benytter seg av trikset i en TV-episode.

Den samme ideen dukker opp i en matematisk gåte. Se for deg at du har et rektangulært bord og en masse tyvekroninger. Vi tar annenhver tur, hvor vi må legge ned en mynt på bordet slik at den ikke overlapper med noen av de tidligere myntene. Den som ikke klarer å legge på sin tur taper. Vil du ha første trekket? Hvordan går du frem? Vinneren får alle myntene i premie, selvsagt.

Dette er egentlig en veldig sjarmerende oppgave. Her er en presis problembeskrivelse. Fasit følger under. Strengt tatt er temaet så langt allerede ganske avslørende.

Løsningen er å ta det første trekket og legge en mynt i midten av bordet. Deretter kopierer du motsanderens trekk, selvsagt, ved å speile plasseringen hans om midtpunktet, der du la den første mynten. Strengt tatt: dette er ikke en vanlig speiling, men en inversjon om et punkt. Du vil alltid ha en lovlig trekk dersom han klarer å legge - tross alt, på hans tur er bordet alltid symmetrisk.

Hvorfor kan ikke mostanderen din gjøre det samme som du har tenkt? Vel - det er helt avgjørende å ha det første trekket. Plasseringen i midten av bordet er nemlig helt spesiell, fordi den og kun den er sin egen inversjon om midtpunktet. Den blokkerer dermed for sin egen kopi. Snedig.

Formen på bordet er helt vesentlig. En trekantet spilleflate tillater ikke samme strategien, fordi det ikke er noen tilsvarende symmetri. Dersom du prøver å speile om en midtlinje så viser det seg fort at hele midtlinjen har samme problemet som midtpunktet på et rektangulært bord. Det er nettopp derfor vi benytter en punktinversjon - noe en trekant ikke tillater, da den har et odde antall rotasjonssymmetrier.

Hurtiglesing fungerer ikke

Kjært barn har mange navn. Speed reading kalles det gjerne på engelsk. For ikke så skrekkelig lenge siden pratet folk litt om en app som het Spritz. Ideen er altså å prøve å finne en måte å tilegne seg informasjon raskere - åpenbart nyttig om man skal jobbe seg gjennom endel rapporter eller pensum eller noe. Man kunne tilogmed funnet på å prøve å lese romaner raskere, så man får mer ut av tiden.

Den veldig korte historien er at hurtiglesing ikke fungerer. Dette til forskjell fra skumlesing, hvor man ikke regner med å få med seg hele innholdet i teksten, men bare prøver å få et inntrykk av hva den handler om. Så kan man eventuelt gå grundigere gjennom de delene som virker mer interessante. Skumlesing fungerer fint, men da er det en trade-off mellom forståelse og hastighet.

En god illustrasjon av problemet med hurtiglesing er en replikk som følger:

You say that I don't love you, but I promise you this, I'm so madly in love that sometimes the world seems to be spinning.

Dette kunne vært hentet fra en roman, og det kunne vært et helt vesentlig poeng at han aldri direkte tilbakeviser påstanden. Tvert i mot - umiddelbart er det naturlig å tenke at han snakker om samtalepartneren sin, men det kan strengt tatt være en tredjepart han er stormforelsket i. Denne nyansen kan man ikke hurtiglese seg gjennom - den forutsetter at man aner uråd, leser replikken om igjen og tar seg en tre sekunders tenkepause.

I realiteten så er ikke lesehastighet begrenset av tekst eller leseteknikk. Vi leser faktisk akkurat så fort som vi er i stand til å skjønne innholdet - den begrensende faktoren er hvor fort vi tenker. Dette er omtrent på samme måten som hvor fort vi spiser ikke er begrenset av om vi bruker gaffel eller spisepinner - flaskehalsen er at vi må tygge og svelge.

Men dette er bare noe jeg påstår. Hvordan kan vi vite at jeg har rett? Den beste måten er å studere en drøss med ulike måter å kommunisere - radikalt ulike skriftspråk, som engelsk og kinesisk (som er mye mer kompakt, arealmessig), talespråk, tegnspråk. Men folk leser kinesisk og engelsk akkurat like fort. Pussig sammentreff.

Det er heller ikke særlig vanskelig å lese opp et manus langt raskere enn vi vanligvis snakker, men det gjøres ikke, fordi folk synes det er slitsomt å høre på. Det er lett å spille av en forelesning i dobbel hastighet, men å høre på det føles som å bli slept etter en vogn. Selv tegnspråk, som har helt andre begrensninger enn ører og lepper, følger den samme rytmen. Fordi det er hjernen som er sinken, ikke øynene eller ørene. Den beste måten å lese raskere er å aldri gå tilbake når man ikke skjønte noe - men det er også rimelig kontraproduktivt.

Noen vil sikkert innvende at man leser raskere enn man prater. Og dette er forsåvidt sant, men det har ingenting med tale og tekst å gjøre. Årsaken er at en som leser en bok kan sette opp tempoet og legge inn pauser akkurat der han selv behøver det, mens en som leser høyt for en annen ikke kan vite helt hvor lytteren risikerer å falle av lasset. Derfor er kommunikasjon noe langsommere, når mottageren ikke smertefritt kan stille opp og ned hastigheten fra setning til setning. Det er litt som at man gjerne kjører litt langsommere, om man har en bil bak seg med en sjåfør ikke vet veien og er avhengig av å følge etter deg.

Altså - hurtiglesing er bare en drøss med teknikker for å lure seg selv til å skumlese. Det du egentlig er ute etter er hurtigtenking. Det er neppe noe enklere å få til.

Polarsirkelen og andre sirkler

Polarsirkelen er rimelig kjent stoff for de fleste i Norge - iallfall at den finnes og befinner seg oppe i Nord-Norge et sted. Den er i motsetning til mange andre grenser og streker helt veldefinert - polarsirkelen trekker en linje mellom den delen av jordkloden hvor solen står opp hver dag, og den delen som er så langt nord at solen tar seg hviledager. Den ligger på 66½ grad nord, mellom Rana og Bodø et sted som heter Saltfjellet.

Om man skal føle seg litt orientert, så har vel TVNorge lært alle at 71 grader nord er Nordkapp, Norges nordligste punkt, og det kan være greit å vite at Oslo ligger på 59 grader. Dette er forøvrig akkurat på nivå med Grønnlands sørligste punkt, som man jo med god samvittighet kan kalle et isøde. Pussig. Visste du forøvrig at hele fastlands-Asia ligger på den nordlige halvkule?

Hvorfor er polarsirkelen akkurat ved 66½ grader? Jo, fordi det er en vinkel mellom jordens egenrotasjon (den som er opphav til dagene) og jordbanen rundt solen (den som har med lengden på et år å gjøre). Disse to bevegelsene foregår ikke i samme plan. Det er vanskelig å forklare med ord, men kanskje denne siden hjelper. Jordhelningen er nemlig 23½ grad, og magisk nok er 23½ + 66½ = 90.Og 90 er jo et magisk tall når vi prater om vinkler. Altså er polarsirkelen akkurat langt nok nord til at horisonten skygger for solen, selv når solen står på sitt høyeste, dersom det er midtvinters.

En må enda litt lengre nord for å få oppleve ordentlig mørketid. Solen kaster nemlig litt lys selv om den er under horisonten, på grunn av atmosfærisk refleksjon, omtrent som om du sikter en sterk spotlight opp i et hvitt tak. Og jo lenger nord, jo lenger mørketid. På nordpolen ser man ikke snurten av solen hele vinteren.

Det finnes forøvrig også en sørlig polarsirkel, logisk nok. Den er ikke så veldig interessant, litt fordi den er så langt unna oss, men mest fordi det kun er Antarktis som ligger innenfor den. Det er rart med det, men mesteparten av jorden ligger på den nordlige halvkule, for å være litt flåsete. Det er faktisk så ille at, dersom du vrir en globus riktig, så ser du nesten ingenting annet enn Stillehav.

Ekvator er vel den mest kjente av jordens sirkeler, og er det snittet av jordoverflaten som ligger akkurat i planet for jordens egenrotasjon. Mindre kjent er de litt mystiske Tropic of Cancer og Tropic of Capricorn, som på norsk kalles Krepsens og Stenbukkens vendekrets - i den grad noen prater om dem. Disse er motstykkene til polarsirkelene, på samme måte som ekvator er motstykket til polpunktene, og ligger på 23½ grad hhv nord og syd.

Og hva er så spesielt med disse? Det er ikke der solen aldri går ned om sommeren, for det er jo også ved polarsirkelene. Generelt er årstidene mest ekstreme lenger unna ekvator. Nei, vendekretsene er slik at det beltet som ligger mellom dem opplever at solen står i senit. Det betyr ganske enkelt at solen står rett over oss, slik at man ikke kaster noen skygge, eller slik at man kan se solen selv om man står nederst i en hundre meter dyp brønn. Dette skjer aldri noe sted i Europa. Hadde det ikke vært for jordhelningen så ville dette utelukkende vært mulig langs ekvator og vi ville ikke hatt årstider.

Det finnes mer enn pubertet

Hva er forskjellene mellom en seks- og en sekstenåring?

Vel, det er nesten et dumt spørsmål. En seksåring er veldig opptatt av forledrene og søsken og er ellers interessert i lek, læring og søtsaker. En på seksten synes gjerne det er kjipt å være med familien, og svært pinlig å bli sett av jevnaldrende mens man er sammen med foreldrene sine. En sekstenåring er opptatt av tilhørighet til en gruppe med andre ungdommer, og er gjerne opptatt av å oppnå en slags selvstendighet fra familie og samfunnsinstitusjoner. Seksualiteten utvikles og får stadig mer fokus.

Det beste eksempelet jeg kan huske fra min egen barndom er at det å sitte stille gjennom en hel fotballkamp var helt umulig. Nå kan jeg få med meg to kvartfinaler og fremdeles ikke ville reise meg fra sofaen.

Alt dette er kjent stoff - ting som ingen barn er i stand til å ta inn over seg og som alle voksne finner helt selvfølgelig. Endringene som skjer gjennom puberteten er langt på vei de mest dramatiske i et livsløp og overskygger dessverre resten av utviklingsstadiene et menneske går gjennom. Er det meningsfulle forskjeller mellom en på atten og en på tredve? Hva består de i? Og hva med de to gjenværende tredelene av livet?

Noen raske stikkord er verpesyke og midtlivskrise, uten at jeg skal prøve å gå altfor mye inn på alt dette - det er komplisert, vanskelig og langt utenfor min kompetanse. La oss holde oss til det mye enklere poenget: slutten av puberteten er ikke noen slags psykologisk endestasjon. Personlighetsendringer fortsetter hele livet gjennom.

For å hamre det inn - det er ikke bare slik at det indre også endrer seg, samtidig som håret gråner og kroppen blir litt mer kvaspete. Det er så galt fatt at disse indre forandringene er langt mer omfattende, enn dette helt overfladiske som vi kan se med øynene.

Konsekvensen av dette er at spørsmålet man står foran i tyveårene - hvilken livssituasjonen ønsker jeg å være i om ti år? - er helt feil spørsmål. Tyveåringer flest er manisk opptatt av anerkjennelse og uavhengighet. Man må dessverre komplisere ting og ta innover seg at man kommer ikke til å være den samme personen om ti år - man må ha høyde for endringer i lynne og verdier. Det overrasker de fleste barn at det motsatte kjønn kan bli så skrekkelig interessant. Og det forbauser mange voksne, selv om de på sett og vis burde vite bedre, at trygghet og familie plutselig kan ta over for spenning og selvstendighet.

Et kjent tema fra litteraturen er dette desperate ønsket om å kunne leve livet om igjen, med all den forståelsen man nå sitter igjen med, og kunne slippe å gjøre de feilene man gjorde første gang. For det er mange slike ting som det er nesten umulig å forstå før man selv har opplevd dem og man ser tilbake på sine dårlige valg.

Dette er selvsagt ikke mulig. Men det å vekke bevissthet rundt problemstillingen, som det gjerne heter, er en slags start. Og om man tror det kan være noe i alt dette, så kan man komme et lite stykke på vei mot det å kunne leve et liv med den klokskapen som følger med erfaringer.

Men dette innebærer altså å høre på dem som er eldre og å prøve å ta seriøst tradisjonene som har bragt oss dit vi er i dag. Og det er få andre ting er så til de grader ukult, om man er noen-og-tyve.

Selvforsterkende dominans

Jeg kom engang til skade for å kikke på en liste over aktive amerikanske sjakkspillere. Uten å gå alt for mye inn i detaljene, så er alle de tre høyest rangerte født i utlandet - Wesley So (Filippinene), Fabiano Caruana (Italia), Hikaru Nakamura (Japan). Jeffery Xiong er antageligvis nokså kinesisk, men visstnok født i USA. Ray Robson høres mer amerikansk ut en Marlboro, men er født i Guam, av alle verdens steder. Med unntak av Samuel Shankland, som muligens har dype røtter i USA, virker resten av top 10 som om de har øst-europeisk opphav.

Hva i all verden er poenget med alt dette? Vel, det kan virke som om USAs representasjon i sjakkverden i øyeblikket nesten utelukkende er basert på den gravitasjonen USAs suksess har på evnerike mennesker over hele verden. Sjakkeksempelet er ekstremt og antageligvis ikke helt representativt - men likefullt illustrerende.

Tilsvarende er det slik innenfor utallige fagfelt, at dersom du vil opp og frem og har et talent som står noenlunde i samsvar til de høye ambisjonene - så er USA stedet du ønsker å være. Da snakker vi kanskje om MIT, Silicon Valley, Hollywood eller Wall Street. Hvor mange brilliante mennesker er det ikke, som forlater hjemlandet sitt for å gjøre en karriere i USA? Og like viktig - hvor uvanlig er ikke det motsatte?

I den grad denne effekten er reell og noenlunde vesentlig, så er det ikke vanskelig å forklare hvorfor USA er såpass verdensledende på veldig mange felt. Det er ikke noe mer mystisk enn at de skarpeste tyveåringene i Norge er samlet på tre store universiteter. Man kan riktignok undre seg overdan USA i utgangspunktet kom inn i en tilstrekkelig ledende prosess til at snøballen begynte å rulle, men det får være til en annen gang (les: dette har jeg ikke noe godt svar på).

Det kritiske poenget er riktignok et helt annet - at dersom en vesentlig motor i USAs suksess er nettopp denne selvforsterkende dominansen, så kan man klare å se for seg et veldig brått vendepunkt. Hva skjer dersom det blir nedgangstider i USA, kanskje samtidig som nye og lovende muligheter åpner seg i for eksempel Kina? Hva blir konsekvensen om talentfulle mennesker fra Europa og Asia slutter og strømme til USA, og kanskje de skarpeste amerikanere selv begynner å søke seg ut av landet? Hm...

De fleste synes denne typen endringer er helt utenkelige. Selvsagt kommer USA til å være verdens navle for all fremtid. Ingenting kan rokke ved engelsk som det endelige verdensspråket. Men slik har folk tenkt før. Engelsk som et internasjonalt språk har en historie som kanskje er 250 år lang. USA har ikke vært tyngdepunktet for kultur og teknologi i mer enn om lag et århundre.

Kikkhullsprinsippet

Hvis du har sett gamle filmer, gjerne fra sekstitallet eller deromkring, så har du kanskje lagt merke til at de kan være fryktelig langsomme. Det verste er når hovedpersonen skal besøke noen, og man får se absolutt hele prosessen. Han låser seg ut. Han går ned trappen. Han setter seg i bilen. Han kjører. Han går ut av bilen. Han ringer på. Han går inn.

Dette er totalt uinteressant. Og som Oscar Wilde kunne ha sagt - det eneste som er verre enn å ikke bli tatt alvorlig, er å være kjedelig.

Problemet er at mange går seg bort i en slags mellomløsning. De føler seg forpliktet til å forklare, på en eller annen måte, hvordan hovedpersonen kommer seg fra A til B, men å fortelle at noen kjører bil er jo dørgende kjedelig. Så derfor prøver man desperat å fylle dette innholdsvakuumet med noe annet. Og nå har man virkelig rotet seg bort - først skriver man om noe som ikke er interessant, og så prøver man i tillegg å få med noe ekstra og unødvendig for å distrahere leseren fra det som ikke burde vært med i utgangspunktet.

Hvorfor vil man seg selv så vondt?

Den beste løsningen, ni av ti ganger, er å trykke linjeskift to ganger og prøve å tenke seg den nesten scenen som absolutt trenger å være med, og så begynne halvveis inn i den. Kanskje er det et viktig poeng at det var kjæresten til vennen din som åpnet døren da du banket på. Greit nok, det får du plass til som et veldig raskt tilbakeblikk midt i bespisningen. Kanskje en kjapp replikk, der du spør henne om hun er blitt så husvarm at det er hun som tar imot gjestene.

Kanskje er det veldig anderledes om man skriver barnebøker og slikt, men lesere liker faktisk å bli utfordret. De liker å bli tatt alvorlig. De liker ikke å kjede seg. De klarer å skjønne at det må ha vært en transportetappe, hvis hovedpersonen plutselig er et nytt sted, og de legger til grunn at det ikke skjedde noe vesentlig om de ikke får høre om den. Enkelt og greit.

En av vanskelighetene når man skriver er å skape en viss spenning. Det betyr ikke at noen trenger å henge fra kanten av et stup til enhver tid, men det er en fordel om en leser til enhver tid har noen spørsmål han ønsker svar på. Et slikt raskt scenebytte gjør den jobben utmerket. Hvorfor er vi plutselig midt oppi et middagsselskap? Hvem er dette kvinnfolket han sitter og prater med? Det er lett å bli bekymret for at alle disse elementene må introdusere i en logisk, kronologisk rekkefølge, at lesere synes det er ubehagelig å undre seg. Dette er altså ikke bare feil - det er bakvendt.

Akkurat det samme gjelder for å avslutte scener. Finn et høydepunkt og kutt tvert av. Hvordan reagerte hun da han fortalte at han elsker henne? Man kan jo ikke bare slå av kameraet uten å få med seg etterspillet. Men jo - nettopp det kan, bør og skal man. Denne uvissheten hos leseren er selve motoren i en fortelling. Nå sparer du deg en kinkig avslutning som ville sugd all energien ut av scenen, og som bonus får du en helt uvurderlig, uforløst spenning. Pose og sekk.

Dette er altså kikkhullsprinsippet. En scene bør starte så sent som overhodet mulig, og slutte tilsvarende tidlig. Da blir man ikke fristet til å tvære med masse uvesentligheter. Hver eneste side er verdifull real estate.

Og når du absolutt, av en eller annen grunn, må fortelle at hovedpersonen kjører seg en tur - kanskje han skal kollidere, ikke vet jeg. Da kan du la han sitte og gruble over hvordan hun reagerte. Redselen i blikket hennes. Måten hun sa det kan aldri fungere. Og usikkerheten i stemmen, som avslørte at hun ikke prøvde å overbevise deg.

Men heller seg selv.

Intransitive verbformer

Det finnes gramatikalske regler som vi mestrer, uten at man helt ved hva regelen er. Men det finnes også det motsatte. Er man ung nok har man kanskje merket at objektsformen henne virker som den er i ferd med å smelte sammen med hun. Språket er stadig i endring, heter det seg, enten man liker det eller ikke.

Et mer kuriøst eksempel er verb med to ulike bøyningsmønstre. Det har å gjøre med transitive og intransitive former, som de færreste vet noe særlig om hva betyr. Helt konkret så er henge et slikt verb. Det heter at Jakken hang over stolen, mens Jeg hengte jakken over stolen. I det minste hvis man følger formelle språknormer. I det levende talespråket er det endel mer ullent.

Strengt tatt så er dette to ulike verb med hvert sitt bøyningsmønster. De har bare tilfeldigvis noen former til felles. Verbet hang brukes når det er subjektet selv som henger - en ganske udynamisk affære. Hengte dukker derimot opp når et subjekt gjør noe med et objekt. For eksempel tar man av seg en jakke og flytter den over til en stolrygg. Dynamisk. Spennende.

Man kan illustrere dette med verbene sitte og sette, hvor det faktisk skiller en vokal allerede i infinitivsformen. Man kan sitte på en stol, og man kan sette en tallerken på et bord. Forøvrig kan man også sette seg selv, altså sin egen kropp, ned i sofaen. Enda mer åpenbar er kanskje forskjell på våkne og vekke.

Tydeligere blir det kanskje ved å oversette litt til engelsk. På norsk så snakker vi om at en lærer er i klasserommet og lærer bort stoff, for at elevene selv skal lære noe av det hele. På engelsk er disse to ganske ulike betydningene splittet opp i to ulike ord - to teach, å lære bort, og to learn, å selv lære. En learner blir demed på engelsk en elev, ikke ikke en underviser. La oss ikke begynne med novelle (norsk) og novel (engelsk for roman).

På norsk er altså han brant opp brevet og han knakk kvisten gramatikalsk feil. Her er det sikkert endel variasjon mellom ulike dialekter og samfunnslag og aldersgrupper og alt det der, men for meg virker disse formene intuitivt riktige. Og det er interessant at en sterk verbform kan dominere en svakere, mindre komplisert en (brente, knekte). I utgangspunktet ville man forvente at den formen som er enklest å lære seg også vil spre seg mest.

Muligens er dette et tilfelle av såkalt hypercorrection, som betyr noe så enkelt som at man overkompenserer for en feil ved å gjøre den motsatte feilen. Tross alt, man høres veldig barnslig ut om man ikke kan sine sterke verbformer. Jeg sovet/sovde godt i natt passer seg ikke så godt om man vil virke intellektuell. Denne aversjonen for å gjøre barnslige feil kan kanskje forklare at folk også flykter over til de sterke formene, selv når det egentlig ikke er riktig. De virker kanskje tryggere.

Spiller det egentlig noen rolle, så lenge vi alle skjønner hverandre? Tja. Det dreier seg om perskriptivisme og deskriptivisme. Det første ytterpunktet er at man forventer at folk tilpasser språket sitt til en vedtatt norm. Det motsatte ytterpunktet er at man mener at folks språkbruk i seg selv definerer normen, og at den må følge med på utviklingene som skjer.

Selv er jeg langt på vei perskriptivist. Mer om det en annen gang. En smakebit er å observere at perskriptivisme egner seg for å etablere en felles norm. Deskriptivisme var sånn man endte opp med tusenvis av ulike språk i verden, hvor ingen skjønner hverandre. Samtidig kommer vi kanskje inn på hvorfor kinesiske tegn (symbolsk, ikke-fonetisk representasjon av språk) ikke er så dumt. Spenningen er til å føle og ta på.

Eldrebølge som bakrus

Man kan først tenke over hvordan et normalt livsløp ser ut. Som barn er man avhengig av omsorg; som voksen er man i stand til å ta vare på seg selv og også yte litt ekstra for andre; og blir man gammel, så er man ofte igjen avhengig av litt omsorg. Svært enkelt må da altså arbeidsårene i midten dekke inn behovene på ytterkantene av livsløpet.

Den tradisjonelle måten å ordne dette er ved å samarbeide på tvers av generasjonene. Man låner omsorg av sine egne foreldre, som man betaler dem tilbake i deres alderdom. Samtidig trygger man sin egen pensjon ved å få velfungerende barn. Dette har ruslet og gått sånn noenlunde greit opp i gjennom tusenvis av år, stort sett med langt mindre luksus enn vi har i dag, men også under langt dårligere forutsetninger.

Et samfunn som helhet kan helt tilsvarende være ungt og gammelt, i den forstand at disproporsjonalt mange i samfunnet er unge eller gamle. Her er det naturlig å sammenligne med en såkalt steady state, hvor alle årskullene er like store, kompensert for tidlig død. Den aldersmessige populasjonsfordelingen har stor betydning for hvordan et samfunn fungerer, ikke bare økonomisk, men også med tanke på for eksempel kriminalitet. La oss dog holde fokus på et veldig enkelt prosenttall - andelen av befolkningen som ikke er for unge eller for gamle til å bidra til å drive samfunnet rundt.

En kunne tro at yngrebølger var vel så interessante som eldrebølger. For eksempel tar det om lag tyve år fra et barn blir født til det har en skattbar inntekt. Kanskje enda mer i disse dager. Legger du tyve år til pensjonsladeren så er du godt forbi forventet levealder. Barn er kanskje mindre pleietrengende enn eldre, selv om det ikke er helt selvsagt at det må være slik. Dette er langt på vei drevet av forventningene til hva som skal behandles av helsevesenet. Yngrebøler har riktignok tre svært formildende omstendigheter.

• Belastningene kommer umiddelbart og er i så måte vanskeligere å glemme å planlegge for.
• Kostnadene som følger det å oppdra et barn er langt mindre sosialisert enn eldrepleien.
• Yngrebølger kommer ikke som et ekko til en tilsvarende eldrebølge.

De to første punktene forklarer langt på vei hvorfor antallet barn som blir satt til verden om lag selvreguleres av hva man har overskudd til - økonomisk, men også med tanke på krefter. Det siste punktet er mindre åpenbart. Etter en dramatisk reduksjon i fertilitetstallene så vil man typisk ha endel spesielt store årskull, fulgt av noen som er langt mindre. Etter den første yngrebølgefasen betaler dette seg med en betydelig luksus. Man har relativt få barn eldre, og prosenten av befolkning i arbeidsfør alder er helt unaturlig høy. Dette følges av en relativt brå knekk, hvor disse store kullene går fra å være bidragsytende til pleietrengende, og samfunnet må da omstille seg raskt til langt vanskeligere tider.

Det verste med det hele er at det er altfor sent å begynne å kompensere, når effekten slår inn. Dette er langsomme effekter som man må planlegge for. Å øke fertilitetstallene gjør tross alt bare vondt verre de neste tyve årene. Dersom det bare er enkelte kull som er disproposjonalt store, men befolkningstrenden ellers er sunn så er det mulig å bite tennene sammen og ri av stormen. Men om man har hatt tiår med sub-replacement fertility så er det egentlig ingen vei utenom. Det er bare å nedjustere forventningene til fritid og luksus og få ting på rett kjøl igjen.

Merkelig nok så snakker folk om absolutt alle andre irrelevante uvesentligheter, når de maser om bærekraft.

Hva betyr det egentlig å være for ytringsfrihet?

I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it.

Tatt i betraktning hvor sentralt prinsippet om ytringsfrihet visstnok står, i våre moderne, vestlige, liberale (...) demokratier, så har folk flest en forstemmende dårlig forståelse av hva det egentlig innebærer. Sitatet over er relevant - de fleste bejubler det, men nær sagt ingen tror på det. Hvordan kan man ellers forklare lovregulering av hatprat, spørsmålstegn.

La oss isteden prate om fysisk vold, eller til og med drap. Hva betyr det egentlig, at man er motstander av å ta livet av folk? Det er sånn, med prinsipper, at de må betale husleien sin, ellers blir de kastet ut. Det er ikke nok at de høres flotte ut, for da blir de kannibalisert av andre, mer motiverte prinsipper. De må være nyttige og gi resultater som vi ønsker.

Å være motstander av vold er dypest sett ekvivalent med å mene at de aller fleste situasjoner kan løses best uten, altså å bli enige gjennom å prate eller forhandle, og prøve å tydelig avgrense hvem som skal få bestemme i hvilke situasjoner. I praksis er det ingen som egentlig er mot vold. Vi er bare rimelig enige om at den beste løsningen, rent praktisk, er å ha en noenlunde nøytral tredjepart som praktiserer et forutsigbart og suverent voldsmonopol.

Derfor har vi ordensvakter og politi og sånt. På den måten håper vi på å ende opp med relativt lite vold, alt i alt. Det går galt iblant, selvsagt. Noen føler seg så grovt sviktet av rettsstaten at de ender opp med å likvidere kone og barn, for eksempel. Men prinsippet her er altså dypest sett at for mye vold gjør livene våre vanskelige, og en god måte å minimere volden er å ha en velfungerende politimakt. Å begrense volden kan også være viktigere enn at alt skal bli helt rettferdig hver gang.

Om man faktisk skal være for ytringsfrihet, så må man etablere en tilsvarende kausalitet. Det er ikke prinsippet i seg selv vi bryr oss om, men godene det produserer. Det er en helt iboende spenning når det kommer til ytringsfrihet, som på mange måter er den samme som for vold. Den kan greiest oppsummeres i to punkter:

• De med begrenset sosial makt vil vanligvis insistere på ytringsfrihet, fordi prinsippet begrenser hvilke sanksjoner deres upopulære meninger møtes med.
• De med med stor innflytelse vil derimot skape oppmerksomhet rundt konkurrerende prinsipper, som sømmelighet og respekt, siden det gir dem større makt til å dominere ytringslandskapet.

Den eneste veien rundt denne retoriske tautrekningen, som apellerer til ytringsfrihet men egentlig dreier seg om vikarierende motiver, er å faktisk tro på ytringsfrihet som en i seg selv positiv kraft, uavhengig av hvem den i øyeblikket jobber for. Det å tro på ytringsfrihet innebærer dypest sett at man mener at en mest mulig fri utveksling av ideer totalt sett øker forståelsen vår og gjør samfunnet bedre å være en del av.

Dette står totalt i motstrid til ideen om at noen er så lettpåvirkelige at det er ting de ikke har godt av å få høre, eller at noen er så utsatte at de ikke tåler å bli karakterisert negativt. Hva som er sant er et empirisk og strengt tatt åpent spørsmål. Men tror man på dette så har man kompromittert ytringsfriheten som prinsipp.

Da er det veldig kort vei til å ønske seg en slags voldsmonopolløsning, også for ytringer. Enten formelt, som i DDR, eller mer uformelt, med boikotter og uthengningsskampanjer.

Gode og dårlige begreper, deriblant vitenskap

Mange har en eller annen gang stusset over at 1 ikke hører med blant primtallene. Tross alt - 1 har ingen andre faktorer enn seg selv. Det er ikke noe sammensatt tall. Matematikere har faktisk vært ganske uenige om den beste definisjonen opp i gjennom tidene.

Det er lett å se at 1 ikke er noe sammensatt tall. Men det oppfører seg heller ikke helt som et primtall bør. Andre primtall har nøyaktig to divisorer - 1 og seg selv. Dette gjelder ikke for 1, fordi disse to er samme tallet. 1 er dermed det eneste tallet med kun en divisor. Forøvrig er 0 det eneste tallet med uendelig mange divisorer.

En god grunn til å utelukke 1 fra primtallene er å slippe å skrive om aritmetikkens fundamentalteorem, som sier at ethvert tall har nøyaktig en primtallsfaktorisering, hvis vi ser bort fra rekkefølgen faktorene ganges sammen i. Faktorens orden er jo tross alt likegyldig. Men det er ikke entydig bestemt hvor mange faktorer 1 som skal være med i en sånn faktorisering. Hadde vi ikke ekskludert 1 fra primtallene, så måtte vi tatt med et ekstra unntak.

Dette alene veier ikke tungt nok til å bestemme at 1 ikke bør være et primtall. Men det er en rekke andre resultater som på samme måten tvinger oss til å spesialbehandle 1, fordi det ikke fungerer helt som de andre primtallene. For eksempel benytter et av bevisene for at det finnes uendelig mange primtall seg av at p*n + 1 ikke er delelig på p. Dette stemmer ikke for p=1.

Om man styrer nok med disse tingene, finner man til slutt ut at 1 hverken er et sammensatt tall eller et primtall. Det er det vi kaller en enhet. Kikker vi på alle heltall så er både +1 og -1 enheter.

An element p of the ring D, nonzero and not a unit, is called prime if it can not be decomposed into factors p=ab, neither of which is a unit in D.

Begreper og definisjoner styres altså av hva som er hensiktsmessig. Også i matematikkens verden kan dette være vanskelig, men det dreier seg stort sett om uenighet, ikke om egeninteresse. I den virkelige verden er definisjonsmakt av enorm betydning og gjerne motivert av alt annet enn objektivitet.

Nært besklektet med No true Scotsman kan man for eksempel utdefinere de tilfellene av en kategori som stiller den i dårlig lys, for å få kategorien til å fremstå bedre. For eksempel kan man hevde at Sovietrussland og Folkerepublikken Kina ikke foteller deg noe om hvorvidt kommunisme er en fornuftig ideologi. Da hjelper det å innføre begrepene leninisme, stalinisme og maoisme, som noe som står i motstrid til kommunisme. Tilsvarende prøver man gjerne å skille mellom populisme og demokrati, hvor populisme tar til seg alle skyggesidene ved demokrati, slik som kortsiktig styring og flertallstyranni. Demokrati kan da forbli et helt utilsmusset ideal.

Iblant gjør man isteden det helt motsatte. Man slår sammen to kategorier som ikke har noe særlig med hverandre å gjøre, for å låne litt av andres glans. Det beste eksempelet på dette er den moderne bruken av begrepene vitenskap og forskning. Det er vanskelig å se for seg noe mer vellykket, objektivt og samfunnsnyttig enn det matematikk, fysikk, kjemi og relaterte ingeniørdisipliner leverte på 1700-, 1800- og 1900-tallet.

Som resultat har alskens disipliner forsøkt å etterape metodikk og formalisme fra disse fagfeltene, stort sett med det resultat å uthule seg selv. Det er litt som å tro at det å lage fuglelyder skal hjelpe én å fly. Begrepet physics envy er litt unødvendig eplekjekt, men samtidig beskrivende. Det store tapet er ikke at fysikken blir stilt i vanry.

Men at de mykere fagene har sluttet å drive med det de faktisk var gode på, og isteden masseproduserer elendige studier som forholder seg til p-verdier som noe som man skal lure seg forbi, som om man var en ninja.