Det finnes mer enn pubertet

Hva er forskjellene mellom en seks- og en sekstenåring?

Vel, det er nesten et dumt spørsmål. En seksåring er veldig opptatt av forledrene og søsken og er ellers interessert i lek, læring og søtsaker. En på seksten synes gjerne det er kjipt å være med familien, og svært pinlig å bli sett av jevnaldrende mens man er sammen med foreldrene sine. En sekstenåring er opptatt av tilhørighet til en gruppe med andre ungdommer, og er gjerne opptatt av å oppnå en slags selvstendighet fra familie og samfunnsinstitusjoner. Seksualiteten utvikles og får stadig mer fokus.

Det beste eksempelet jeg kan huske fra min egen barndom er at det å sitte stille gjennom en hel fotballkamp var helt umulig. Nå kan jeg få med meg to kvartfinaler og fremdeles ikke ville reise meg fra sofaen.

Alt dette er kjent stoff - ting som ingen barn er i stand til å ta inn over seg og som alle voksne finner helt selvfølgelig. Endringene som skjer gjennom puberteten er langt på vei de mest dramatiske i et livsløp og overskygger dessverre resten av utviklingsstadiene et menneske går gjennom. Er det meningsfulle forskjeller mellom en på atten og en på tredve? Hva består de i? Og hva med de to gjenværende tredelene av livet?

Noen raske stikkord er verpesyke og midtlivskrise, uten at jeg skal prøve å gå altfor mye inn på alt dette - det er komplisert, vanskelig og langt utenfor min kompetanse. La oss holde oss til det mye enklere poenget: slutten av puberteten er ikke noen slags psykologisk endestasjon. Personlighetsendringer fortsetter hele livet gjennom.

For å hamre det inn - det er ikke bare slik at det indre også endrer seg, samtidig som håret gråner og kroppen blir litt mer kvaspete. Det er så galt fatt at disse indre forandringene er langt mer omfattende, enn dette helt overfladiske som vi kan se med øynene.

Konsekvensen av dette er at spørsmålet man står foran i tyveårene - hvilken livssituasjonen ønsker jeg å være i om ti år? - er helt feil spørsmål. Tyveåringer flest er manisk opptatt av anerkjennelse og uavhengighet. Man må dessverre komplisere ting og ta innover seg at man kommer ikke til å være den samme personen om ti år - man må ha høyde for endringer i lynne og verdier. Det overrasker de fleste barn at det motsatte kjønn kan bli så skrekkelig interessant. Og det forbauser mange voksne, selv om de på sett og vis burde vite bedre, at trygghet og familie plutselig kan ta over for spenning og selvstendighet.

Et kjent tema fra litteraturen er dette desperate ønsket om å kunne leve livet om igjen, med all den forståelsen man nå sitter igjen med, og kunne slippe å gjøre de feilene man gjorde første gang. For det er mange slike ting som det er nesten umulig å forstå før man selv har opplevd dem og man ser tilbake på sine dårlige valg.

Dette er selvsagt ikke mulig. Men det å vekke bevissthet rundt problemstillingen, som det gjerne heter, er en slags start. Og om man tror det kan være noe i alt dette, så kan man komme et lite stykke på vei mot det å kunne leve et liv med den klokskapen som følger med erfaringer.

Men dette innebærer altså å høre på dem som er eldre og å prøve å ta seriøst tradisjonene som har bragt oss dit vi er i dag. Og det er få andre ting er så til de grader ukult, om man er noen-og-tyve.