Hva er et menneske verdt?

Det er kanskje et dumt spørsmål, men det besvares så helt galt når det først stilles, at det kan være greit å gå litt i dybden. Er alle mennesker virkelig akkurat like mye verd? Er det faktisk tilfellet at et liv aldri kan måles i andre verdier? Og hvor kommer all denne verdien egentlig fra? I våre dager kan hvem som helst forklare deg at problemet med planøkonomi er at verdien av en vare eller tjeneste ikke kan defineres - den må være markedsregulert, altså sensitiv for tilbud og etterspørsel.

Den moderne kristenhumanistiske forklaringen er at et menneskeliv har et helt iboende verdi. Det er to problemer med dette. For det første er det jo endel som selv ikke opplever av livet deres har noen verdi. Et av mange argument mot lett tilgjengelige skytevåpen er at flere visstnok tar livet sitt om terskelen er så lav. I tillegg er det få som vil hevde og ingen som vil etterleve idealet om at sultne barn på et fjernt kontinent er like mye verd som deres egen datter.

Her er det altså noe som skurrer. Noen vil prøve å løse dette ved å begynne å prate om ulike typer verdi - jurdisk, moralsk, økonomisk og personlig kanskje. Men dette løser ikke akkurat problemet, da blir vi nødt til å bestemme en drøss med ulike typer verdi hver for seg, og til slutt prøve å sammenfatte disse på en eller annen måte.

De aller færreste mennesker er i stand til å trives i isolert fra andre over lengre tid. Den følelsen av verdi mennesker selv opplever, og for den saks skyld også den verdien andre opplever at man har, skapes i et sosialt samspill. Disse to er faktisk en og samme størrelse. Det er kanskje ikke noen god forklaring, men det er ikke stort mer mystisk, enn at hva man burde ha på seg i diverse sammenhenger er bestemt av hvordan andre responderer på antrekket. Man kommer ikke langt med å prøve å løsrive hvordan man selv ønsker å se ut fra hva andre liker.

Et menneske har dypest sett den verdien det selv er i stand til å skape for andre. Dette kan høres ut som et ekstremt og perverst økonomisk syn, men det er ikke poenget å snevre verdi inn til kroner og øre. Det favner uendelig mye mer, som å klare å vise takknemmelighet når man får hjelp med noe. Folk liker å bli satt pris på. Det handler om å være den som inviterer til hygge og begivenheter. Folk liker å være på gjestelisten, selv om de skulle ende opp med å takke nei.

Dette er ikke det verdisynet man liker å prate om, men det stemmer betydelig bedre med problemstillingene vi begynte med, enn at alle skal være like mye verd. Dog er det også noe sannhet i dette. Mennesker er sånn skrudd sammen at de vanligvis ikke liker å se at andre har det vondt. Men denne verdien er altså ikke noe som flyter rundt i eteren - den dukker først opp når vi ser lidelsen.

Det er også en viss sannhet i at alle mennesker er like mye verd, så lenge man ikke trekker ideen for langt. Det er nemlig slik at det er praktisk å legge til grunn at mennesker har samme jurdisk verdi og skal likebehandles. Men dette springer ikke ut av at det egentlig er sant. Det er langt på vei den samme ideen som at når to brødre deler en skjokolade så får de en halvpart hver, uten at man begynner å finregne på hvem som trenger kaloriene mest og hvem har vært snillest de siste tre ukene. Dette prinsippet om juridisk likebehandling er bare et gunstig utgangspunkt i de fleste sammenhenger, som det er mye lettere å enes om enn kompliserte produktivitetsberegninger.

Og man må ikke lure seg til å tro at dette likebehandlingsprinsippet gjelder helt generelt. Da blir man veldig skuffet. Partnermarkedet er en god illustrasjon, men kun toppen av et isfjell. Det går fort over at alle i hele klassen skal inviteres til bursdagsfeiring.