Cargo Cult Society

Den eminente fysikeren Richard Feynman holdt en tale om vitenskapelig rederlighet som de fleste kan ha utbytte av å lese. Den finnes her, men er nokså lang og ikke i sin helhet knyttet til det vil jeg inn på her. Det mest relevante utdraget er som følger:

In the South Seas there is a Cargo Cult of people. During the war they saw airplanes land with lots of good materials, and they want the same thing to happen now. So they’ve arranged to make things like runways, to put fires along the sides of the runways, to make a wooden hut for a man to sit in, with two wooden pieces on his head like headphones and bars of bamboo sticking out like antennas - he’s the controller - and they wait for the airplanes to land. They’re doing everything right. The form is perfect. It looks exactly the way it looked before. But it doesn’t work. No airplanes land.

Poenget til Feynman er at man ikke oppnår vitenskapelighet ved å etterape de overfladiske kjennetegnene ved god vitenskap. Dette finnes det noen korte tanker om også her. Beskrivelsen fra sydhavsøyen høres ekstrem ut, helt på grensen til det parodiske, men endel av det man ser i de mykere såkalte vitenskapene er knapt nok noe bedre. I talen gir Feynman et godt eksempel fra rotteforskning i psykologien.

Litt nærmere dagens allmennbevissthet finner vi Kahnemans Thinking Fast and Slow, et slags populærvitenskapelig sammensurium av resultater fra økonomisk og psykologisk forskning. Jeg husker boken godt, fordi enkelte av priming-eksperimentene som presenteres tidlig i boken er såpass absude at jeg nektet å godta dem. Herifra finner vi et godt utdrag:

When I describe priming studies to audiences, the reaction is often disbelief . . . The idea you should focus on, however, is that disbelief is not an option. The results are not made up, nor are they statistical flukes. You have no choice but to accept that the major conclusions of these studies are true.

Vel, på tross av Kahnemans kjepphøye påstander og tiår med såkalt forskning viet til diverse varianter av priming så viser det seg nå at man rett og slett ikke klarer å gjenskape resultatene. Og hadde dette kommet frem langt tidligere, eller hadde priming vært en bortglemt del av psykologien, gjemt på et loft under en masse spindelvev, så kunne dette vært tilgivelig. Så er ikke tilfellet - tvert i mot holdt denne priming-mytologien seg i live flere år etter utgivelsen av denne relativt høyprofilerte boken.

Feynman er også en rask tur innom skoleforskningen, som på sett og vis trives veldig godt som akademisk disiplin. I 1974 klager han over at denne liksom-vitenskapen ikke gir resultater, og det er ikke stort bedre i dag. Det er faktisk mulig å argumentere for resultatene i dag er dårligere enn noen gang tidligere, selv om det er vanskelig å finne konklusive svar i denne typen spørsmål. Uansett er altså den mest gavmilde tolkningen at fremgangen har vært så marginal at den ikke er målbar. Imponerende.

Iblant føler jeg at vi i stadig større grad lever i et Cargo Cult-samfunn, hvor man har stor tro på at man vet hvordan ting henger sammen og hva som fungerer, samtidig som man er totalt ute av stand til å skille årsak og virkning. Skolen er et interessant eksempel, hvor man prøver å løse stadig dårligere matematikkresultater med å flytte seg stadig lengre vekk fra alt det man gjorde før og som fungerte langt bedre.

Et av de mest åpenbare eksemplene på moderne Cargo Cult-isme er tanken om at, siden ungdom som fullfører videregående skole klarer seg langt bedre enn de øvrige, så må dette å sluse folk gjennom ha en slags magisk virkning. Man tør ikke spørre seg i hvilken grad utdanningen har en kausal påvirkning, og i hvilken grad det vi ser er en seleksjonseffekt. Uansett må løsningen med å senke krav og gi alskens dytte- og drahjelp være uheldig. Lignende problemer hjemsøker ideen om høyere utdanning for aller flest mulig.

Det er ikke det at menn ikke går i kjoler som gjør at de ikke kan bli gravide.

Men på et langt dypere nivå bekymrer jeg meg for at man ikke lenger klarer eller ønsker å forstå hvordan et samfunn fungerer. På 1800-tallet klarte diverse europeiske stater å drive kolonier over praktisk talt hele verden samtidig som de til stadighet lå i krig med hverandre. Britisk India fungerte brukbart og jevnt over fredelig i 350 år. I vår tid mislyktes en større vestlig koalisjon i å skape fred i Irak og ga opp etter kun åtte år, hvorpå man plutselig har et ISIS-problem som har smittet over til Syria.

Denne bekymringen dreier seg ikke om europeisk imperiebygging. Det er bare den mest krystallklare måten å illustrere at noe har gått alvorlig galt med forståelsen av hvordan nasjoner bygges og vedlikeholdes. Det er svært alvorlige problemer også på hjemmebane. For eksempel virker det å være en bred enighet om at fødselstallene er for lave og at eldrebølgen blir tung å bære. Dette er problemer som utvikler seg langsomt, og uansett hvordan man vrir og vender på det så er det få ting som er enklere, sånn rent produksjonsteknisk, enn å lage barn.

Likevel klarer man ikke å gjøre noe med det, og når det begynner å bli for sent så prøver man seg med en innvandringspolitikk som man kan mene er humanitært nødvendig, men som iallfall økonomisk har vært en utvetydig katastrofe uten noen slags bedring i sikte. Samtidig er assimilasjon integrasjon inkluderingspolitikken så lite vellykket, at det eneste man klarer er å rebrand'e den hvert tiår og håpe at kanskje flyene snart lander.