Demokrati er ingen selvfølgelighet

Se for deg en gruppe på fem menn som skal spise middag. De har valget mellom en italiensk eller en koreansk restaurant, men er ikke i utgangspunkte enige om hvor de helst vil spise. Den naturlige løsningen på dette er at hver får en stemme og at alminnelig flertall vinner frem. Det er flere gode grunner til at dette er en fornuftig ordning. At hver stemme teller like mye er et åpenbart Schelling point - man kan eventuelt se det slik at det å bli enig om en alternativ stemmefordeling er minst like vanskelig som det problemet vi alt prøver å løse, nemlig å bli enig om en restaurant. Alminnelig flertall er en fin standard fordi det garanterer at vi får en avgjørelse og at hele gruppen spiser sammen.

En mindre filosofisk forklaring på denne måten å avgjøre uenighet er å se på det som en måte å finne frem til det som ville blitt utfallet om man skulle slåss om det, men uten all ødeleggelsen som følger med å faktisk knytte nevene. Dersom noen friluftsseilere kommer i livsfare og blir uenige om hva som er den tryggeste kursen å sette, så er vanlig avstemning logisk. Hvis det blir 7 mot 4, så vil de 4 ha gode grunner til å føye seg. De tapte avstemningen, og dersom de ikke respekterer flertallsavgjørelsen vil de normalt sett også tape en fysisk konfrontasjon. Så lenge dette samsvaret er på plass så er det fåfengt å utfordre demokratiet.

Men det er lett å finne problemer med denne modellen. Hva gjør man hvis det er flere enn to alternativer? Hva gjør man hvis avstemningen ender uavgjort? Skal det stemmes på person- eller familienivå? Må vi finne en myndighetsalder? Her kan man forøvrig skimte konturene av bakgrunnen for at kvinner og barn ikke alltid har stemmerett - i endel sammenhenger er de neglisjerbare med tanke på hvilken side som har det fysiske overtaket.

Det går an å diskutere valgordninger i lange ordlag. For eksempel kan det være uheldig at modellen vi skisserer helt først, med valg av restaurant, ikke klarer å skille mellom svake og sterke preferanser. Kanskje flesteparten er nær sagt likegyldig til hvor de spiser, mens én av mennene har endel allergier som gjør det regelrett farlig å spise på en italiensk restaurant. Det kan også være greit å minne om at det i endel sammenhenger er helt naturlig at avgjørelser treffes udemokratisk. I militær sammenheng er det et strengt kommandohierarki, og legitimiteten til befalet er ikke fundert i direkte fysisk overmakt, men i et overordnet system som straffer ordrenekt svært strengt. Og om man er på seiltur er det vanlig at en kaptein fungerer som diktator - til dels slik at resten av mannskapet skal konsentrere seg om sin egne arbeidsoppgaver, fordi avstemninger tar for mye tid og rett og slett siden flertallet ombord ikke har nok greie på navigasjon til å være meningsberettiget.

Men selv om det prates mye om stemmesystemer, så er det et mer grunnleggende spørsmål som får altfor lite oppmerksomhet, nemlig hvem som skal ha medbestemmelse i hvilke spørsmål. En av motivasjonene for å ha avstemninger er at man er nødt til å komme frem til en enighet - vi ønsker ikke at gruppen skal splittes ved at hver går til den restauranten han selv foretrekker. Eller mer åpenbart - to grupperinger kan ikke sette hver sin kurs ombord i samme båt.

Samtidig er det mange spørsmål hvor denne enigheten ikke er nødvendig. Trenger naboen min å få mene noe om huset mitt skal være hvitt eller grått? Neppe. Samtidig er det kanskje greit at nabolaget har en slags vetorett om jeg ønsker å male huset i neonfarger. Hvem skal involveres i en beslutning om et par skal få flere barn? Paret selv virker som det åpenbare svaret. Men i en stamme som lever under vanskelige forhold og hvor forsørgeransvaret i stor grad hviler på felleskapet som helhet, så er det ikke nødvendigvis helt urimelig å gjennomføre en avstemning eller å ta opp spørsmålet i de vises råd.

I endel politiske spørsmål er det et stort problem at avgjørelser taes på feil nivå, og at de fleste som har medbestemmelse er helt uten informasjon og interesse. Et raskt eksempel er rovdyrforvaltningen, hvor det finnes åpenbare argumenter for at avgjørelsene burde taes på ulike nivå: kommunalt (der dyrene gjør skade), regionalt (dyr vandrer), nasjonalt (Norge er et felleskap), europeisk (land må fordele ansvar for bevaring av ulike arter seg i mellom) eller globalt (verdens naturarv tilhører det globale fellesskapet).

Spørsmålet om hvem som skal ha stemme i hvilke spørsmål er det primære - detaljene rundt selve stemmeordningen er langt på vei sekundært. Tross alt har Asia alene alminnelig flertall i alle spørsmål på globalt nivå. Det er ikke et faktum som burde ha noen betydning for norsk skolepolitikk.

Selv om enighet i seg selv er fint, er det å fremtvinge enighet i spørsmål hvor det ikke er faktisk nødvendig den aller beste måten å skape konflikt. Eller i et mer svulstig format:

Good fences make good neighbors.