Øyets kontrastegenskaper

Menneskeøyet har en ganske imponerende evne til å tilpasse seg til lysforhold. Det merker man tydeligst om man prøver å ta bilder i et litt dunkelt rom, hvor vi selv ser helt greit og egentlig ikke merker at det ikke er ordentlig lyst, men hvor bildene bare blir fire ulike nyanser av brunsort.

Jeg leste engang at det faktisk er slik at den mørke skriften i en bok, når du er ute i sollys, i realiteten er lysere enn den hvite bakgrunnen når du er i et vanlig opplyst rom. Siden de aller fleste sånne utrolig-men-sant fakta viser seg å være skrøner, så ble jeg umiddelbart litt skeptisk. Greit nok at det er kontrasten mellom trykk og bakgrunn vi bruker til å lese, men det høres likevel litt ekstremt ut.

Den dag i dag vet jeg ikke om det faktisk stemmer, og det er selvsagt endel slingringsmonn avhengig av hvor sterkt sollys og hvor mørkt et soverom vi tenker på. Men det morsomme er at praktisk talt alle har fått en demonstrasjon av hvordan dette kan ha seg, på en skole eller lignende, uten at de var klar over det.

Tross alt - når man peker en prosjektor mot et lerret eller et hvit vegg, så gjør ikke prosjektoren noe annet enn å tilføre mer lys. Den har ikke noen magisk evne til å kansellere ut det lyset som allerede er til stede i rommet. Altså er det ingen del av lerretet som blir mer lyssvakt. Likevel er kontrasten til de lyssterke delene av lerretet nok til at den som tidligere var hvitt nå kan fungere som sort.

Sant nok får man ikke vanligvis noen ordentlig mettet svarttone hvis det er for lyst i rommet, så man bruker helst å dempe belysningen i tillegg. For eksempel på kino har man det ordentlig mørkt i salen. Men på diverse møter og presentasjoner så er det fremdeles forholdsvis lyst, og vi har ingen problemer med å lese teksten selv om den egentlig er hvit mot en mye hvitere bakgrunn. Det er relativdifferansen som avgjør hvilken farge vi opplever, ikke den aboslutte luminositeten.

Øyet er nemlig veldig godt på hente ut meningsfulle kontraster, og tilpasser seg utmerket til et voldsomt spenn av ulike lysforhold. Det er alt i alt et ganske imponerende design. Og hvis man noengang har kommet i det uføret at man må drive med å ta opp lyd, spesielt når man ikke kun er ute etter en person som prater rett inn i en mikrofon men for eksempel musikken fra et symfoniorkester, så ser man fort at det samme er tilfelle når det kommer til øret.

Forøvrig kan det være greit å vite at det å skille ut enkelte stemmer i et rom fullt av mennesker som hygger seg egentlig er et veldig vanskelig problem, rent matematisk, selv om mennesker er skrekkelig flinke til det. Det heter visstnok cocktail party effect, men Wikipedia-artikkelen var ikke spesielt interessant. Det kan også være greit å filosofere over hvorfor den samme tonen, for eksempel A440, høres ulik ut fra et piano og en gitar. Hva er det som foregår, og hvorfor klarer man ikke å forklare forskjellen selv om man selv hører den helt tydelig?