Skole og læring er ikke synonymer

Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet. Hørt den før? Du er ikke alene. Blandet dem sammen? Du er fremdeles ikke alene. Det er to problemer her. Det første er at kausalitet ikke egentlig finnes. Det andre er at korrelasjon er vanskelig.

Jeg skal prøve å bruke minst mulig tid på kausalitet. Introduksjonen her skisserer kort Humes argumentasjon for at kausalitet umulig kan observeres. Det beste vi kan få til er såkalt constant conjunction, eller at to størrelser alltid sammenfaller. For de fleste praktiske formål må vi i tillegg svekke dette til en ren statistisk samvariasjon.

Det faktiske poenget, når man sier at korrelasjon og kausalitet er forskjellige ting, er at en observert korrelasjon i et datasett ikke nødvendigvis generaliserer. Sammenhengen kan svekkes, forsvinne eller endog reverseres hvis man endrer på omstendighetene. For eksempel er det en tydelig trend at flere års videregående skole gir høyere inntekt senere i livet, rett og slett fordi det vanligvis er noe alvorlig feil når noen ikke fullfører vgs i våre dager. Men selv om dette er den dominerende trenden, så reverserer den seg når du begynner å sammenligne dem som har brukt fire og fem års på vgs, med dem som fullførte på normert tid.

Ser man seg helt blind på den voldsomme fremgangen en del elever har i matematikk på vgs, så kunne man få seg til å tro det er en tabbe å sende dem videre til universitet. Tvert i mot burde man holde dem på vgs i ti år, helt til de er kommet seg inn i verdenseliten. Stagnasjonseffekten er nemlig ikke tilstede i et vanlig materiale. Tilsvarende er ti år på ungdomskolen en flott måte å gjøre barn ekstra høye så de kan bli basketstjerner. Tross alt er det jo ungdomsskolen som forårsaker pubertet.

Et mer intrikat eksempel som kan være verd å kikke litt på er Simpson's paradox. Korrelasjon er ikke til å stole på.

Mange tror at skolegang er det som gjør barn voksne, modne og intelligente. Dette er i realiteten en stor misforståelse som klorer seg fast av to grunner. For det første er barn i skolen i akkurat den alderen hvor de utvikler seg raskest. De første atten årene har alltid vært en vekst- og læringsfase for mennesker. Men i vår moderne tid får skolen æren for noe som i all hovedsak er en rent biologisk prosess.

I tillegg er det en seleksjonsprosess som underbygger den samme illusjonen. Jevnt over er det dem med best forutsetninger som bruker mest tid i alskens former for utdanning og til slutt ender opp i topp-posisjoner i samfunnet - uten at det forteller stort om hva tilsvarende skolering ville betydd for den mer jevne innbygger. Samtidig er det gjerne nettopp dem som har dårligst utgangspunkt som ikke fullfører et normalt skoleløp - til dels fordi det er vanskeligere for dem å bestå, til dels fordi de har diverse adferds- eller oppvekstsmiljøproblemer. Men man må skille mellom manglende skolegang, som ikke er så veldig alvorlig, og manglende evne til å fullføre vanlig skole, som er alarmerende.

Dette betyr ikke at skolegang er helt uten verdi. Tross alt - det ville vært et mirakel om man kunne stues bort seks timer om dagen i en instutisjon uten å lære noe som helst. Samtidig er det mange barn som lærer å både lese, skrive og regne før de rekker å begynne på skolen, med kun få timer øvelse i uken. De to viktigste spørsmålene er om man kan oppnå bedre læring på andre måter, og om det er hensiktsmessig at såpass mye av utdanningen skal skje i helt kunstige læringssituasjoner. Det er tross alt også mulig å lære mens man gjør et nyttig arbeid.

Kort oppsummert:

• mye av de vi krediterer til skolegang er rene seleksjons- eller filtereffekter
• mye av resten er rent biologisk fundert, i form av aldring
• at kloke hoder har utbytte av lang skolegang generaliserer ikke til befolkningen forøvrig
• læring kan også skje mens man gjør nyttig arbeid - spør noen hvor mye de lærte de første årene i arbeidslivet