Hvorfor maler en lege huset sitt selv?

Beskatning er en rimelig enkel ide. Man krever inn deler av verdiskapningen i et land for å finansiere spesielle utgiftsposter. I utgangspunktet synes mange det er greiest om folk selv betaler for de varene og tjeneste de trenger, men det er spesielt tre typer formål som gjerne særbehandles:

• felles goder hvor individuell finansiering er dårlig insentivert, for eksempel nasjonalt forsvar og grunnforskning
• sikkerhetsnett til å støtte dem som rammes av vilkårlige uhell, som trafikkulykker eller kreft
• omfordeling for å hjelpe dem som av ulike grunner ikke klarer å forsørge seg selv eller korrigere for økonomiske realiteter som oppleves urettferdige

Et hovedproblem med beskatning, uavhengig av hva man måtte mene om punktene over, er at det er vanskelig å forvalte andres penger på en fornuftig måte, uten å bli stadig mer spandabel eller forsøke å tjene sine egne interesser. Samtidig vil økt beskatning som hovedregel legge press på dem som skaper verdiene i samfunnet, da spesielt dem som ikke lønnes med andres skattepenger. Disse er i dag sjeldne.

Man hører at spesialisering og arbeidsdeling er grunnlaget for et høyteknologisk samfunn. Det er visstnok ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt å drive fiskeforedling i Norge, når det er så mye billigere å sende fisken en svipptur innom Kina. Samtidig kikker man seg rundt i Norge og ser leger male husene sine selv og dataingeniører som legger parkett. Hva i all verden er det som foregår?

Det er fristende å tenke at disse menneskene liker å gjøre litt håndverksarbeid, at det er en slags hobbyaktivitet. Men saken er utrolig nok at det lønner seg å gjøre det på denne måten, selv om man må kjøpe inn verktøy og bruker mye lengre tid enn en faktisk håndverker. Hvordan kan det ha seg?

Problemet ligger nettopp i skattemodellen. Det kan være instruktivt, som alltid, å glemme at penger finnes. På grunn av diverse former for inntektsskatt, merverdiavgift og arbeidsgiveravgift så ligger det reelle skattetrykket i Norge godt over 50%, kanskje nærmere 75%.

Se så for deg to naboer, kanskje den ene maler hus og den andre legger parkett. Sett bort fra skattemessige betraktninger så burde ideen vært at disse to samarbeider om å pusse opp. Hvis naboen har litt mer erfaring med å male og har stige og koster, så er det mye bedre å be han om hjelp. Kanskje betaler du han, kanskje legger du parkett for han, kanskje klipper du plenen hans eller passer barn eller hva som helst.

Men alle disse transaksjonene, med mindre man begir seg inn på svart arbeid, skal drive hele samfunnsmaskineriet rundt og skal dermed beskattes. I realiteten er det da ikke nok at naboen er litt flinkere enn deg, for du slipper arbeidsgiveravgift og merverdiavgift og alt det styret der om du ansetter deg selv. Kanskje bruker du dobbelt så lang tid - det er fremdeles billigere å gjøre det selv.

Konsekvensen av et høyt skattenivå er at spesialistene må være ekstremt effektive for at ufaglærte skal ta seg råd til å hyre dem inn. To dårlige alternativer er å skattlegge at folk gjør ting for seg selv - det blir veldig fort absurd - eller å lage forbud mot endel usertifisert arbeid, typisk med sikkerhet som delvis vikarierende argument.

Resultatet er at folk flest i svært liten grad benytter seg av for eksempel gartner eller hushjelp, og at de færreste tar seg råd til å spise ute med mindre det er en slags anledning. Mange tenker at slik er det nødt til å være - det er ikke meningen at man skal ha råd til å ha tjenere til å hjelpe seg med alt mulig. Men dette er ikke noe naturgitt - det er en direkte konsekvens av modellen for og nivået på beskatningen. På bedriftsnivå løses noe av dette med at de skatter av overskuddet og ikke omsetningen, men privatpersoner betaler gartneren med skattede penger.

Det finnes også en multiplikativ effekt oppi det hele. Det er en kjent sak at næringskjeder i naturen ikke kan være særlig lange, fordi det er for mye energitap i hvert ledd. Vanligvis er det to-tre ledd, og mer enn fem er allerede ekstremt. Skattetrykket er ekstra kvelende for servicekjeder. Se for deg at en frisør skal til en lege som igjen skal til en fotpleier. Verdiene tappes så fort ut av kjeden at frisøren må jobbe omlag ti timer før han kan betale legens besøk hos fotpleieren. Et høyt skattenivå struper tilgangen på servicetjenester.

Resultatet er at folk gjør mest mulig selv istedenfor å få kyndig hjelp - ironisk i et såkalt høyteknologisamfunn. Men den mest dramatiske konsekvensen er at det blir umulig å livnære seg av å gjøre ting for andre, dersom de er i stand til å gjøre det selv med et middelmådig resultat. Til slutt sitter man igjen med en masse mennesker som ikke klarer å finne seg jobb, og presser skattenivået ytterligere opp. Også nødvendige tjenester blir stadig dyrere og kreves offentlig finansiert. Samtidig må de som faktisk jobber betale stadig mer skatt og bruke fritiden på oppgaver de ikke har råd til å betale andre for å gjøre.