Problemstillinger med lav oppløsning

For tittelens del kan det være greit å prate litt om hva oppløsning egentlig betyr. I denne sammenhengen dreier det seg om antallet piksler, i et digital bilde eller på en skjerm. Som med så mye annet er det tydeligst hva oppløsning er når den er veldig mangelfull, som på den gamle Nokia 3210 telefonen. Den debuterte i 1999 og hadde en skjerm med 84*48 = 4032 piksler - uten farger, naturligvis.

Med lav oppløsning er det veldig vanskelig å gjengi detaljer. Bildet over viser tegnsettet til en gammel mobiltelefon. Prikkene over i og j er blitt til streker. l (liten l) og I (stor i) er samme tegnet. M, X og Z er taggete, og S har helt ujevn tykkelse. Det er en grunn til at man ikke hadde kursiv på disse telefonene, for ikke å snakke om bilder (annet enn ekstremt stilisert punktgrafikk).

Tilsvarende er det endel spørsmål som har for lav oppløsning, slik at ethvert svar nødvendigvis blir misvisende. Er saft usunt? kan man spørre, som om dette skulle være et helt greit ja/nei-spørsmål. Om man har problemer med overvekt så er ikke saftdrikking den beste vanen å legge seg til. Men ellers er det jo ikke noe spesielt galt med saft. Og om man er en sånn som driver og sykler timesvis hver dag, så er det kanskje en bra måte å få i seg høyst nødvendige kalorier uten for mye styr.

Så kan man si at saft ikke er spesielt helsebringende og at overvekt er et større problem enn undervekt, og det er langt på vei sant. Men denne ideen om at man skal kunne kategorisere matvarer som sunne eller usunne helt uavhengig av kontekst er et faktisk problem. Hva med melk, brød og brunost? Er det sunt? Er det i det hele tatt spørsmål man skal kaste bort tid på, hvis kroppen fungerer som man ønsker?

Iblant kan formuleringen av et spørsmål i seg selv være villedende, spesielt siden folk flest har en intuisjon av at man er uærlig om man nekter å svare direkte på et spørsmål. Er antibiotika sunt? Vel, det kommer an på. Det er ikke svaret det er noe galt med, det er problemstillingen og hvordan den forutsetter at den forutsetter at kompleksiteten er på samme nivå som er USA større enn Tsjekkia?

Men vi må enda litt dypere. Det er en sak at man må tilpasse oppløsningen til kompleksiteten i problemet, om man ønsker et meningsfullt svar. Men iblant kan man tenke helt motsatt. Om man vet hvilket svar man ønsker og hvilken sak svaret skal tjene, så kommer man også langt med å velge oppløsningnen deretter. Dette er nært beslektet med begrepet framing the debate, og er en ganske uhederlig form for retorikk. Men det fungerer.

Som en rask og litt tannløs illustrasjon så kan man se for seg at noen påstår at kinesere er små, som jo ikke er direkte feil. Da kan man spørre vedkommende om han mener at alle nordmenn er høyere enn alle kinesere. Man kan påpeke at den høyeste spilleren i NBA er kineser (ikke helt usant). Man kan nevne at kinesere er større en pygmeer. Og man kan spørre hvorfor det er så viktig hvem som er høyest.

Ingen av innvendingene er egentlig meningsfulle, og det er heller ikke poenget. Saken er at spørsmålet om hvorvidt kinesere er store eller små kun gir mening på et statistisk nivå. Skal man si noe særlig interessant om det så må man komme inn på i hvilken grad fordelingskurven overlapper med den for andre folkegrupper. Så lenge man klarer å dreie fokus over til ikke-statistiske dimensjoner med lav oppløsning, så spiller det ingen rolle hvem som egentlig har rett.

Stort mer trenger man ikke å kunne for å gjøre en hvilken som helst diskusjon totalt meningsløs.