De ferdiglagte gjerninger

Det kan være naturlig å tenke på tjenester som et nullsumsspill, hvor verdier kan flyttes mellom mennesker, men ikke skapes. Dersom man ber om hjelp med noe, eller bare tar i mot noe som blir tilbudt, så belaster man altså dem rundt seg. Tross alt dekker vi en betydelig del av behovene våre ved hjelp av penger, og penger fungerer stort sett på denne måten. De pengene du tar i mot fra noen andre er penger de må klare seg uten og som ikke kan komme noen mer trengende til gode.

Et slags moderne ideal er mannen som er uavhengig, som ikke trenger noen andre og som klarer alt på egenhånd. Det er noe delte meninger om disse idealmennene heroisk skal hjelpe andre uten å forvente noe tilbake, eller om de er i sin fulle rett til å isolere seg fra bermen og bare omgås sine likemenn. Begge fremgangsmåtene er om lag like uheldige.

Den første modellen, med mannen som forsørger, sitter antageligvis veldig dypt i oss og var muligens nødvendig i hardere tider, da materielle goder var knappe og livsnødvendige heller enn rekvisitter i et slags statuskappløp. Den andre modellen er muligens kompatibel med noen helt spesielle personlighetstyper, men uansett ikke å anbefale.

Den fundamentale innsikten er at verdi, i et samfunn som har rimelig god kontroll på de grunnleggende nivåene i Maslows behovspyramide, har å gjøre med sosiale relasjoner og ikke materielle goder, og i så måte ikke adlyder de samme nullspillslovene som penger. Frykten for å være en byrde for andre er høyst overdrevet. Tvert i mot er muligheter til å stille opp for andre og å gjøre noe som oppleves som meningsfullt blitt en mangelvare.

Mange går seg dessverre fast i å fokusere på feil side av dette problemet - de søker mening og ser til abstrakte politiske idealer og internasjonal bistand. De er desperate etter å finne noe som gjør at de kan klare å tenke på seg selv som verdifulle. I våre tider, hvor folk flest har det meste de faktisk trenger og så mye skal løses av byråkratiserte institusjoner, bør man heller begynne i tvert motsatt ende.

Ta i mot tilbud om hjelp, istedenfor å tenke at det er ydmykende og at du er til bry. Se på det på den måten at du hjelper en annen med å føle seg nyttig og å oppleve noe meningsfullt. Be gjerne om hjelp, spesielt når du virkelig trenger det, men også selv om du strengt tatt kunne fått det til på egenhånd. Og tilby deg selvfølgelig å stille opp selv, til gjengjeld. To mennesker som er til nytte for hverandre sitter begge igjen med netto følelse av å være verdifulle.

Det trenger ikke være de største tingene - be om tips til hvilken bil du burde kjøpe eller hjelp til å se over en jobbsøknad. Gi tilbake en flaske vin eller send et julekort, for eksempel. Og selv disse eksemplene er unødvendig store. Bli igjen en halvtime og hjelp til med å rydde opp etter en fest. Det er takknemmeligheten som står høyest i kurs, ikke selve ytelsen.

Ideelt sett klarer man å bygge ned noen barrierer, slik at man i større grad benytter seg av den kompetansen man har rundt seg. Også rent materielt blir man da mer verdifulle for hverandre. Men den virkelige gevinsten er rett og slett det med at man klarer å knytte nære relasjoner som gjør at livet oppleves meningsfullt.