Selvforsterkende dominans

Jeg kom engang til skade for å kikke på en liste over aktive amerikanske sjakkspillere. Uten å gå alt for mye inn i detaljene, så er alle de tre høyest rangerte født i utlandet - Wesley So (Filippinene), Fabiano Caruana (Italia), Hikaru Nakamura (Japan). Jeffery Xiong er antageligvis nokså kinesisk, men visstnok født i USA. Ray Robson høres mer amerikansk ut en Marlboro, men er født i Guam, av alle verdens steder. Med unntak av Samuel Shankland, som muligens har dype røtter i USA, virker resten av top 10 som om de har øst-europeisk opphav.

Hva i all verden er poenget med alt dette? Vel, det kan virke som om USAs representasjon i sjakkverden i øyeblikket nesten utelukkende er basert på den gravitasjonen USAs suksess har på evnerike mennesker over hele verden. Sjakkeksempelet er ekstremt og antageligvis ikke helt representativt - men likefullt illustrerende.

Tilsvarende er det slik innenfor utallige fagfelt, at dersom du vil opp og frem og har et talent som står noenlunde i samsvar til de høye ambisjonene - så er USA stedet du ønsker å være. Da snakker vi kanskje om MIT, Silicon Valley, Hollywood eller Wall Street. Hvor mange brilliante mennesker er det ikke, som forlater hjemlandet sitt for å gjøre en karriere i USA? Og like viktig - hvor uvanlig er ikke det motsatte?

I den grad denne effekten er reell og noenlunde vesentlig, så er det ikke vanskelig å forklare hvorfor USA er såpass verdensledende på veldig mange felt. Det er ikke noe mer mystisk enn at de skarpeste tyveåringene i Norge er samlet på tre store universiteter. Man kan riktignok undre seg overdan USA i utgangspunktet kom inn i en tilstrekkelig ledende prosess til at snøballen begynte å rulle, men det får være til en annen gang (les: dette har jeg ikke noe godt svar på).

Det kritiske poenget er riktignok et helt annet - at dersom en vesentlig motor i USAs suksess er nettopp denne selvforsterkende dominansen, så kan man klare å se for seg et veldig brått vendepunkt. Hva skjer dersom det blir nedgangstider i USA, kanskje samtidig som nye og lovende muligheter åpner seg i for eksempel Kina? Hva blir konsekvensen om talentfulle mennesker fra Europa og Asia slutter og strømme til USA, og kanskje de skarpeste amerikanere selv begynner å søke seg ut av landet? Hm...

De fleste synes denne typen endringer er helt utenkelige. Selvsagt kommer USA til å være verdens navle for all fremtid. Ingenting kan rokke ved engelsk som det endelige verdensspråket. Men slik har folk tenkt før. Engelsk som et internasjonalt språk har en historie som kanskje er 250 år lang. USA har ikke vært tyngdepunktet for kultur og teknologi i mer enn om lag et århundre.