Elsk din nabo, heller enn abstrakte trengende

Do what you will, there is going to be some benevolence, as well as some malice, in your patient’s soul. The great thing is to direct the malice to his immediate neighbours whom he meets every day and to thrust his benevolence out to the remote circumference, to people he does not know. The malice thus becomes wholly real and the benevolence largely imaginary.

Utdraget er hentet fra C.S. Lewis - The Screwtape Letters, som er tettpakket med dyp psykologisk innsikt og også fritt tilgjengelig på nett. Ideen er at medfølelse er en begrenset ressurs - den vil være uvirksom i den grad den rettes mot mennesker man ikke har noe med å gjøre, og jo mer den kanaliseres vekk fra dem man omgås, jo dårligere vil man behandle de eneste menneskene man faktisk har noen innflytelse på.

Det kan være på sin plass å spørre om Lewis i det hele tatt har rett, og det er dessverre vanskelig å si noe særlig mer fornuftig enn kanskje. Men det er i det minste noe fornuft i det - en mors kjærlighet til sitt barn innebærer at det er nettopp det barnet hun vil ha med hjem fra barnehagen. Kun en veldig begrenset del av dette med empati dreier seg om man vil noen godt eller vondt, i et slags vakuum. Hovedsaken er hvem man prioriterer ekstra høyt og hvem man er villig til å la det gå på bekostning av.

Uansett er det interessant å observere at man i Vesten langt på vei er kommet dithen at de følelsestunge, mobilserende spørsmålene hører til nettopp det fjerne. Sultkatastrofer i Afrika. Kvinnediskriminering i Midt-Østen. Korrupsjon og meningssensur i Russland. Krypskyttere som er i ferd med å utrydde elefantene. Det er tross alt et underskudd på håndgripelige tragedier i Norge, for ikke å nevne i de selv-segrerte boblene de fleste av oss faktisk lever hverdagslivene våre i.

Det er lett å argumentere for at problemene mennesker har i Norge er langt mindre alvorlige og langt mer selvforskyldte enn dem som rammer mennesker i krigsherjede områder. Mange ville mene det er etisk uforsvarlig å la disse nære problemene skygge for disse større katastrofene. Noen går kanskje så langt som å kalle det nasjonalsjåvinisme. Hvordan kan man mene at et menneske er mer verd enn et annet, kun i egenskap av å være født innenfor Norges landegrenser?

Og på mange måter er dette den perfekte unnskyldningen. Det man har mulighet til å påvirke er ikke viktig eller høyverdig nok - tvert i mot, det å engasjere seg i dette ville vært å utvise dårlig moral. Og det man rent teoretisk mener har aller høyeste prioritet har man svært liten innvirkning på. Strengt tatt kunne man reist av gårde og viet sine yrkesaktive år til disse problemområdene, men så mye kan jo ingen forlange av deg. Så isteden lager man litt bråk - raising awareness, som det gjerne heter, når man som et barn peker på noe man ikke liker og håper en voksenperson skal ordne opp. Kanskje avser man noen få tusenlapper i året - igjen med en forventning om at andre mennesker skal ta det faktiske ansvaret.

Og kanskje disse tiders aller helligste kampsak, nettopp miljøsaken og global oppvarming, er spesielt interessant. Helt uavhengig av hvorvidt dette er en viktig og riktig sak, så er det vanskelig å finne noe mer ekstremt eksempel på det Lewis implisitt advarer mot. Her retter man all omsorgen mot en fremtidig generasjon som skal leve i fjerne områder spesielt utsatt for klimaendringer. Og denne empatien legitimerer en nesten total forakt for dem som kjører bil eller spiser kjøtt eller glemmer å slå av lyset eller får barn eller (...). Dette favner jo veldig fort absolutt alle. La oss veldig raskt repetere Lewis' siste setning:

The malice thus becomes wholly real and the benevolence largely imaginary.

Så hva er løsningen? Legg vekk den totalt hjelpesløse moraliserende kvasi-filosofien og engasjer deg i de helt lokale problemene. Ikke vær flau engang for å prøve å få ditt eget liv på stell, nærmere blir det jo ikke, og få steder har du større innflytelse. Deretter kan man begynne å tilføre familie, venner og lokalsamfunn noe positivt. Eller i en mer oppsummert form:

Det er bare en ting som er verre enn å bry seg om det man ikke kan gjøre noe med, og det er å ikke bry seg om det man kan gjøre noe med.