Kikkhullsprinsippet

Hvis du har sett gamle filmer, gjerne fra sekstitallet eller deromkring, så har du kanskje lagt merke til at de kan være fryktelig langsomme. Det verste er når hovedpersonen skal besøke noen, og man får se absolutt hele prosessen. Han låser seg ut. Han går ned trappen. Han setter seg i bilen. Han kjører. Han går ut av bilen. Han ringer på. Han går inn.

Dette er totalt uinteressant. Og som Oscar Wilde kunne ha sagt - det eneste som er verre enn å ikke bli tatt alvorlig, er å være kjedelig.

Problemet er at mange går seg bort i en slags mellomløsning. De føler seg forpliktet til å forklare, på en eller annen måte, hvordan hovedpersonen kommer seg fra A til B, men å fortelle at noen kjører bil er jo dørgende kjedelig. Så derfor prøver man desperat å fylle dette innholdsvakuumet med noe annet. Og nå har man virkelig rotet seg bort - først skriver man om noe som ikke er interessant, og så prøver man i tillegg å få med noe ekstra og unødvendig for å distrahere leseren fra det som ikke burde vært med i utgangspunktet.

Hvorfor vil man seg selv så vondt?

Den beste løsningen, ni av ti ganger, er å trykke linjeskift to ganger og prøve å tenke seg den nesten scenen som absolutt trenger å være med, og så begynne halvveis inn i den. Kanskje er det et viktig poeng at det var kjæresten til vennen din som åpnet døren da du banket på. Greit nok, det får du plass til som et veldig raskt tilbakeblikk midt i bespisningen. Kanskje en kjapp replikk, der du spør henne om hun er blitt så husvarm at det er hun som tar imot gjestene.

Kanskje er det veldig anderledes om man skriver barnebøker og slikt, men lesere liker faktisk å bli utfordret. De liker å bli tatt alvorlig. De liker ikke å kjede seg. De klarer å skjønne at det må ha vært en transportetappe, hvis hovedpersonen plutselig er et nytt sted, og de legger til grunn at det ikke skjedde noe vesentlig om de ikke får høre om den. Enkelt og greit.

En av vanskelighetene når man skriver er å skape en viss spenning. Det betyr ikke at noen trenger å henge fra kanten av et stup til enhver tid, men det er en fordel om en leser til enhver tid har noen spørsmål han ønsker svar på. Et slikt raskt scenebytte gjør den jobben utmerket. Hvorfor er vi plutselig midt oppi et middagsselskap? Hvem er dette kvinnfolket han sitter og prater med? Det er lett å bli bekymret for at alle disse elementene må introdusere i en logisk, kronologisk rekkefølge, at lesere synes det er ubehagelig å undre seg. Dette er altså ikke bare feil - det er bakvendt.

Akkurat det samme gjelder for å avslutte scener. Finn et høydepunkt og kutt tvert av. Hvordan reagerte hun da han fortalte at han elsker henne? Man kan jo ikke bare slå av kameraet uten å få med seg etterspillet. Men jo - nettopp det kan, bør og skal man. Denne uvissheten hos leseren er selve motoren i en fortelling. Nå sparer du deg en kinkig avslutning som ville sugd all energien ut av scenen, og som bonus får du en helt uvurderlig, uforløst spenning. Pose og sekk.

Dette er altså kikkhullsprinsippet. En scene bør starte så sent som overhodet mulig, og slutte tilsvarende tidlig. Da blir man ikke fristet til å tvære med masse uvesentligheter. Hver eneste side er verdifull real estate.

Og når du absolutt, av en eller annen grunn, må fortelle at hovedpersonen kjører seg en tur - kanskje han skal kollidere, ikke vet jeg. Da kan du la han sitte og gruble over hvordan hun reagerte. Redselen i blikket hennes. Måten hun sa det kan aldri fungere. Og usikkerheten i stemmen, som avslørte at hun ikke prøvde å overbevise deg.

Men heller seg selv.