Intransitive verbformer

Det finnes gramatikalske regler som vi mestrer, uten at man helt ved hva regelen er. Men det finnes også det motsatte. Er man ung nok har man kanskje merket at objektsformen henne virker som den er i ferd med å smelte sammen med hun. Språket er stadig i endring, heter det seg, enten man liker det eller ikke.

Et mer kuriøst eksempel er verb med to ulike bøyningsmønstre. Det har å gjøre med transitive og intransitive former, som de færreste vet noe særlig om hva betyr. Helt konkret så er henge et slikt verb. Det heter at Jakken hang over stolen, mens Jeg hengte jakken over stolen. I det minste hvis man følger formelle språknormer. I det levende talespråket er det endel mer ullent.

Strengt tatt så er dette to ulike verb med hvert sitt bøyningsmønster. De har bare tilfeldigvis noen former til felles. Verbet hang brukes når det er subjektet selv som henger - en ganske udynamisk affære. Hengte dukker derimot opp når et subjekt gjør noe med et objekt. For eksempel tar man av seg en jakke og flytter den over til en stolrygg. Dynamisk. Spennende.

Man kan illustrere dette med verbene sitte og sette, hvor det faktisk skiller en vokal allerede i infinitivsformen. Man kan sitte på en stol, og man kan sette en tallerken på et bord. Forøvrig kan man også sette seg selv, altså sin egen kropp, ned i sofaen. Enda mer åpenbar er kanskje forskjell på våkne og vekke.

Tydeligere blir det kanskje ved å oversette litt til engelsk. På norsk så snakker vi om at en lærer er i klasserommet og lærer bort stoff, for at elevene selv skal lære noe av det hele. På engelsk er disse to ganske ulike betydningene splittet opp i to ulike ord - to teach, å lære bort, og to learn, å selv lære. En learner blir demed på engelsk en elev, ikke ikke en underviser. La oss ikke begynne med novelle (norsk) og novel (engelsk for roman).

På norsk er altså han brant opp brevet og han knakk kvisten gramatikalsk feil. Her er det sikkert endel variasjon mellom ulike dialekter og samfunnslag og aldersgrupper og alt det der, men for meg virker disse formene intuitivt riktige. Og det er interessant at en sterk verbform kan dominere en svakere, mindre komplisert en (brente, knekte). I utgangspunktet ville man forvente at den formen som er enklest å lære seg også vil spre seg mest.

Muligens er dette et tilfelle av såkalt hypercorrection, som betyr noe så enkelt som at man overkompenserer for en feil ved å gjøre den motsatte feilen. Tross alt, man høres veldig barnslig ut om man ikke kan sine sterke verbformer. Jeg sovet/sovde godt i natt passer seg ikke så godt om man vil virke intellektuell. Denne aversjonen for å gjøre barnslige feil kan kanskje forklare at folk også flykter over til de sterke formene, selv når det egentlig ikke er riktig. De virker kanskje tryggere.

Spiller det egentlig noen rolle, så lenge vi alle skjønner hverandre? Tja. Det dreier seg om perskriptivisme og deskriptivisme. Det første ytterpunktet er at man forventer at folk tilpasser språket sitt til en vedtatt norm. Det motsatte ytterpunktet er at man mener at folks språkbruk i seg selv definerer normen, og at den må følge med på utviklingene som skjer.

Selv er jeg langt på vei perskriptivist. Mer om det en annen gang. En smakebit er å observere at perskriptivisme egner seg for å etablere en felles norm. Deskriptivisme var sånn man endte opp med tusenvis av ulike språk i verden, hvor ingen skjønner hverandre. Samtidig kommer vi kanskje inn på hvorfor kinesiske tegn (symbolsk, ikke-fonetisk representasjon av språk) ikke er så dumt. Spenningen er til å føle og ta på.