Religion, tradisjon og moral

Det er veldig lett, i humanismens tidsalder, å argumentere for at hva som er rett og galt må springe ut av hva mennesker trives med, og at religiøse tekster skrevet før Romerrikets fall ikke kan tillegges særlig vekt. Hvis man legger til grunn at åpenbaringene som beskrives ikke er reelle, så er det vanskelig å se hva endel halvprimitive mennesker som ikke visste om evolusjonlæren skal kunne fortelle oss om det gode liv.

Men det er jo fint med en utfordring iblant.

Kanskje den meste grunnleggende moralfilosofiske konflikten står mellom deontologi og konsekvensialisme. Den første forsøker å bygge opp moral rundt relativt enkle prinsipper og regler, som at det er galt å drepe og lyve. De ti bud er helt åpenbart deontologiske. Konsekvensialisme starter i motsatt ende, og viser til at det er stor forskjell på det å lyve for å redde en urettmessig forfulgt mann, og det å lyve for å berike seg på andre bekostning. Derfor må man se på konsekvensene av handlingen, heller enn handlingen i seg selv. Enkle, deontologiske regler vil nødvendigvis gi feil svar i endel tilfeller.

Man kan sammenligne med en ligning, som x^2 = 13. Greit nok at det riktige svaret er kvadratroten av 13 som er et irrasjonelt tall med uendelig mange desimaler. Men om man står og skal skjære til et bord, så er gjerne avrundingen 3.6 endel greiere å forholde seg til. Problemet med konsekvensialisme er at det utfordrer oss til å vurdere ringvirkninger frem i tid som er umulig å forutsi. Deontologiske prinsipper gir oss tydelige svar som er lettere å basere et samhold på, selv om de ikke nødvendigvis er optimale.

Moderne humanisme fundamenterer hele verdisynet sitt på hva individer føler er riktig for dem. Siden dette utgangspunktet i praksis fungerer som en slags trumf, så er det ingen andre perspektiver som tillegges noen som helst vekt. Mange kan være enig i at stabile, nokså tradisjonelle familier er avgjørende for at et samfunn skal fungere, men denne innfallsvinkelen er totalt irrelevant, opp i mot hva individene føler er riktig for dem.

Humanismen baserer seg på en ufravikelig tro på menneskets rasjonalitet. Men vi vet at menneskers klokskap er begrenset. Alle og enhver har tatt utallige valg som de siden har skjønt at var dumme, at de prioriterte galt. Om man tar disse blindsonene på alvor og tar innover seg at all den innsikten som er akkumulert opp i gjennom historien kan være en motvekt, så er man allerede på vei mot å se verdien i tradisjonelle normer.

Religionens rolle har langt på vei vært å legitimere disse tradisjonene, slik at vi blir mottagelige for velmente råd, selv når vi ikke skjønner hvorfor de er gode. Det er jo nettopp da vi trenger dem - ellers kunne vi bare stolt på oss selv.

Religion har også hatt den betydningen at den skaper en tydelig kontrast mellom hva man selv ønsker og føler er riktig, og hva som faktisk er rett. I moderne humanisme er det nær sagt umulig å skille mellom disse, for hva folk føler er jo opphavet til moral. Tradisjonell religion kan gå i overkant langt i motsatt retning, og postulere at menneskets natur er fundamentalt syndig. Men hovedbudskapet, at en stor del av det å være et godt menneske er å overvinne skyggesidene av sin egen natur, er helt på sin plass.

Men uavhengig av alle detaljene oppi dette, så er verdien av denne nå nesten glemte innsikten ubeskrivelig høy. Det er fint å tenke og å føle, men man må aldri glemme at ens eget kompass ikke alltid peker mot det gode liv. Og man må hakket forbi å bare være klar over problemet - man må også ha alternative instrumenter for å finne en god kurs, som man tar på alvor og sidestiller med troen på sin egen ufeilbarlighet.