Eldrebølge som bakrus

Man kan først tenke over hvordan et normalt livsløp ser ut. Som barn er man avhengig av omsorg; som voksen er man i stand til å ta vare på seg selv og også yte litt ekstra for andre; og blir man gammel, så er man ofte igjen avhengig av litt omsorg. Svært enkelt må da altså arbeidsårene i midten dekke inn behovene på ytterkantene av livsløpet.

Den tradisjonelle måten å ordne dette er ved å samarbeide på tvers av generasjonene. Man låner omsorg av sine egne foreldre, som man betaler dem tilbake i deres alderdom. Samtidig trygger man sin egen pensjon ved å få velfungerende barn. Dette har ruslet og gått sånn noenlunde greit opp i gjennom tusenvis av år, stort sett med langt mindre luksus enn vi har i dag, men også under langt dårligere forutsetninger.

Et samfunn som helhet kan helt tilsvarende være ungt og gammelt, i den forstand at disproporsjonalt mange i samfunnet er unge eller gamle. Her er det naturlig å sammenligne med en såkalt steady state, hvor alle årskullene er like store, kompensert for tidlig død. Den aldersmessige populasjonsfordelingen har stor betydning for hvordan et samfunn fungerer, ikke bare økonomisk, men også med tanke på for eksempel kriminalitet. La oss dog holde fokus på et veldig enkelt prosenttall - andelen av befolkningen som ikke er for unge eller for gamle til å bidra til å drive samfunnet rundt.

En kunne tro at yngrebølger var vel så interessante som eldrebølger. For eksempel tar det om lag tyve år fra et barn blir født til det har en skattbar inntekt. Kanskje enda mer i disse dager. Legger du tyve år til pensjonsladeren så er du godt forbi forventet levealder. Barn er kanskje mindre pleietrengende enn eldre, selv om det ikke er helt selvsagt at det må være slik. Dette er langt på vei drevet av forventningene til hva som skal behandles av helsevesenet. Yngrebøler har riktignok tre svært formildende omstendigheter.

• Belastningene kommer umiddelbart og er i så måte vanskeligere å glemme å planlegge for.
• Kostnadene som følger det å oppdra et barn er langt mindre sosialisert enn eldrepleien.
• Yngrebølger kommer ikke som et ekko til en tilsvarende eldrebølge.

De to første punktene forklarer langt på vei hvorfor antallet barn som blir satt til verden om lag selvreguleres av hva man har overskudd til - økonomisk, men også med tanke på krefter. Det siste punktet er mindre åpenbart. Etter en dramatisk reduksjon i fertilitetstallene så vil man typisk ha endel spesielt store årskull, fulgt av noen som er langt mindre. Etter den første yngrebølgefasen betaler dette seg med en betydelig luksus. Man har relativt få barn eldre, og prosenten av befolkning i arbeidsfør alder er helt unaturlig høy. Dette følges av en relativt brå knekk, hvor disse store kullene går fra å være bidragsytende til pleietrengende, og samfunnet må da omstille seg raskt til langt vanskeligere tider.

Det verste med det hele er at det er altfor sent å begynne å kompensere, når effekten slår inn. Dette er langsomme effekter som man må planlegge for. Å øke fertilitetstallene gjør tross alt bare vondt verre de neste tyve årene. Dersom det bare er enkelte kull som er disproposjonalt store, men befolkningstrenden ellers er sunn så er det mulig å bite tennene sammen og ri av stormen. Men om man har hatt tiår med sub-replacement fertility så er det egentlig ingen vei utenom. Det er bare å nedjustere forventningene til fritid og luksus og få ting på rett kjøl igjen.

Merkelig nok så snakker folk om absolutt alle andre irrelevante uvesentligheter, når de maser om bærekraft.