Politiske bobler

Det er ikke åpenbart hvorfor politiske endringer iblant skjer brått og voldsomt - det man gjerne kaller en revolusjon. Det virker gjerne som om enkeltpersoner endrer meninger i små steg, og det hadde vært like logisk om samfunnet kontinuerlig tilpasset seg disse gradvise endringene. Det ser ikke ut til å være noe behov for knekkpunkter.

Tilsvarende ville det vært logisk om det aldri skjedde snøskred - om overskuddssnøen drysset videre nedover fjellsiden etterhvert som den falt, istedenfor at det bygget seg opp ustabilitet som til slutt satte i gang en voldsom kjedereaksjon. Men man kommer stort sett lengre med å tilpasse forståelsen til virkeligheten, enn å prøve seg på det motsatte.

Til dels er dette en fortsettelse av mote som statusfenomen. Men moter finnes ikke kun i klesverden - det finnes treningsmoter, og det veksler om det er mest moderne å kjøre sportsbil, SUV eller miljøvennelig elbil. Når den rent praktiske nytteverdien er viktig, som da med biler og turklær, så blir identitetsdimensjonen mer underordnet. Men det betyr ikke at den forsvinner.

Det er kun et lite fåtall som har spesielle posisjoner i samfunnet, slik at deres politiske ytringer har nevneverdig praktisk betydning. Selv om vi måtte bry oss om samfunnsutviklingen, så er det ingen direkte kobling mellom hva vi sier til familie, venner og bekjente, og hvordan hverdagen vår ser ut den nærmeste tiden. Vel - dette er faktisk ikke sant. Det rent identitetsmessige aspektet i hva vi uttrykker kan faktisk få betydelige konsekvenser, spesielt om man har meninger litt utenfor allfarsvei.

Langt på vei er det altså mer fornuftig å la meningene sine styres av hva som er populært i den kretsen man vil ha innpass i, enn å bry seg for mye om hva som faktisk er riktig. Hvis man kjøper påstanden om at klessmak i stor grad er en internalisert forståelse av andres forventninger så blir det fristende å forstå folk flest som en slags politiske kameleoner.

Denne effekten gjør at politiske standpunkter fungerer omtrent på samme måten som bobler i aksjemarkedet. Om de først oppnår en viss popularitet så får de et ekstra momentum ved at terskelen for å henge seg på blir lavere. Det starter gjerne med rene idealister, deretter følger de som er ideologisk enige, men litt konfliktsky. Til slutt er selve tyngdepunktet i befolkningen også med, de som egentlig ikke mener noen verdens ting, men gjerne ønsker å være med på det vinnende laget.

Den siste rest av opposisjon finner man gjerne blant dem som de facto er ekskludert fra klubbhuset, i vår tid gjerne arbeidsfolk med lav inntekt og liten utdanning. De føler at de uansett ikke kan oppnå noen status i samfunnets hovedstrøm, og melder seg derfor gjerne ut.

Dette er en positiv feedback effekt, omtrent av samme typen som gjør at man får den skingrende pipelyden på en konsert, når en mikrofon kommer for nært en høytaler. Denne effekten leder til ustabile tilstander, hvor mesteparten av oppslutningen rundt en mening baserer seg på nettopp oppslutningen. Det er som mannen som prøver å løfte seg selv etter håret.

Men politiske standpunkter er ikke helt vilkårlige. De er også til en viss grad knyttet til realiteter, og bobler har gjerne den egenskapen at bestemte farer ender opp i en felles blindsone, litt av samme grunn som det er en sosial kostnad i å prøve å påpeke at keiseren er uten klær. Derfor vokser boblene seg gjerne store, før de til slutt sprekker med voldsom dramatikk.

Når statusgevinsten faller bort så har man plutselig en stor majoritet som er utålmodig etter å finne en ny og enten trygg eller lovende tilhørighet. Denne prosessen kjennetegnes av et voldsomt kaos og svært raske omveltninger. Grunnen til at revolusjoner skjer kan dermed kort oppsummeres ved å radbrekke et gammelt ordtak:

There is no need to reason a man out of something that he was never reasoned into.