Hva betyr det egentlig å være for ytringsfrihet?

I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it.

Tatt i betraktning hvor sentralt prinsippet om ytringsfrihet visstnok står, i våre moderne, vestlige, liberale (...) demokratier, så har folk flest en forstemmende dårlig forståelse av hva det egentlig innebærer. Sitatet over er relevant - de fleste bejubler det, men nær sagt ingen tror på det. Hvordan kan man ellers forklare lovregulering av hatprat, spørsmålstegn.

La oss isteden prate om fysisk vold, eller til og med drap. Hva betyr det egentlig, at man er motstander av å ta livet av folk? Det er sånn, med prinsipper, at de må betale husleien sin, ellers blir de kastet ut. Det er ikke nok at de høres flotte ut, for da blir de kannibalisert av andre, mer motiverte prinsipper. De må være nyttige og gi resultater som vi ønsker.

Å være motstander av vold er dypest sett ekvivalent med å mene at de aller fleste situasjoner kan løses best uten, altså å bli enige gjennom å prate eller forhandle, og prøve å tydelig avgrense hvem som skal få bestemme i hvilke situasjoner. I praksis er det ingen som egentlig er mot vold. Vi er bare rimelig enige om at den beste løsningen, rent praktisk, er å ha en noenlunde nøytral tredjepart som praktiserer et forutsigbart og suverent voldsmonopol.

Derfor har vi ordensvakter og politi og sånt. På den måten håper vi på å ende opp med relativt lite vold, alt i alt. Det går galt iblant, selvsagt. Noen føler seg så grovt sviktet av rettsstaten at de ender opp med å likvidere kone og barn, for eksempel. Men prinsippet her er altså dypest sett at for mye vold gjør livene våre vanskelige, og en god måte å minimere volden er å ha en velfungerende politimakt. Å begrense volden kan også være viktigere enn at alt skal bli helt rettferdig hver gang.

Om man faktisk skal være for ytringsfrihet, så må man etablere en tilsvarende kausalitet. Det er ikke prinsippet i seg selv vi bryr oss om, men godene det produserer. Det er en helt iboende spenning når det kommer til ytringsfrihet, som på mange måter er den samme som for vold. Den kan greiest oppsummeres i to punkter:

• De med begrenset sosial makt vil vanligvis insistere på ytringsfrihet, fordi prinsippet begrenser hvilke sanksjoner deres upopulære meninger møtes med.
• De med med stor innflytelse vil derimot skape oppmerksomhet rundt konkurrerende prinsipper, som sømmelighet og respekt, siden det gir dem større makt til å dominere ytringslandskapet.

Den eneste veien rundt denne retoriske tautrekningen, som apellerer til ytringsfrihet men egentlig dreier seg om vikarierende motiver, er å faktisk tro på ytringsfrihet som en i seg selv positiv kraft, uavhengig av hvem den i øyeblikket jobber for. Det å tro på ytringsfrihet innebærer dypest sett at man mener at en mest mulig fri utveksling av ideer totalt sett øker forståelsen vår og gjør samfunnet bedre å være en del av.

Dette står totalt i motstrid til ideen om at noen er så lettpåvirkelige at det er ting de ikke har godt av å få høre, eller at noen er så utsatte at de ikke tåler å bli karakterisert negativt. Hva som er sant er et empirisk og strengt tatt åpent spørsmål. Men tror man på dette så har man kompromittert ytringsfriheten som prinsipp.

Da er det veldig kort vei til å ønske seg en slags voldsmonopolløsning, også for ytringer. Enten formelt, som i DDR, eller mer uformelt, med boikotter og uthengningsskampanjer.