Hvordan begynne å trene?

Mange begynner å trene omtrent som man flytter til en ny by. Hele livet skal omrokkeres, alle rutiner erstattes med nye, man drar på shopping for å markere bruddet, at man nå er på vei inn i en ny fase av livet. Entusiasmen er skyhøy, innsatsen upåklagelig, og forventningene til endring, til fremgang, deretter. Kanskje har noen hell med dette. Jeg tror det er en dårlig fremgangsmåte.

Det er forståelig at man helst vil gjøre alt riktig fra starten av, når man begynner å trene. Man vil ikke kaste bort tid med å trene feil. Skal man først ha noe nytt utstyr, så er det like greit å bli vant med det helt fra starten av. Er det ikke dumt å legge seg til dårlige vaner og trene inn feil teknikk, kanskje?

Strengt tatt er alt dette riktig. Problemet er bare at man glemmer å fokusere på det aller vanligste problemet med å legge om til en spreke livsstil. Det som går galt for de fleste er nemlig at det å trene er vondt. Progresjonen er langsommere enn man hadde håpet, om i det hele tatt målbar. Entusiasmen svinner, og etter en lett forkjølelse eller en muskelstrekk eller hva enn så kommer man seg aldri i gang igjen og det hele går i glemmeboken.

Alternativet er på alle måter enkelt. Tren hver eneste dag, alltid, uansett. Løping er det mest ukompliserte, men hvis du absolutt skal holde på med noe annet og ikke har tid til å kreke deg på et treningssenter hver dag, så fyll hviledagene med korte løpeturer. Ti minutter er mer enn nok.

Ikke tenk et øyeblikk på at du skal løpe fort, eller at du skal bli stadig raskere til å løpe, eller løpe stadig lengre turer. Dette er feil type progresjon. Fremgangen din måles utelukkende i dager sammenhengende du har trent. På denne måten så jobber psykologien din med treningsvanen din, for ettersom begynnerentusiasmen din svinner så har du en stadig lengre, ubrutt rekke med treningsøkter du føler du må være lojal til. En ting er det at man ikke føler seg helt i form i dag, men man kan ikke kaste bort åtte dagers-rekken på den måten. Samtidig vil du bli bedre vant til belastning, til dels fysiologisk, men primært psykologisk. Dermed kreves det stadig mindre viljestyrke for å holde det gående.

Du prøver altså ikke å trene opp kroppen, i første omgang. Du ønsker isteden å bygge opp en treningsvane, en evne til å gidde å røre på seg noen minutter hver eneste dag. Allerede etter to til fire uker så blir denne så godt innarbeidet at det ikke kreves noe innsats for å holde det gående. Tvert derimot kjenner man en uro og rastløshet om man ikke får beveget på seg som gjør at det går av seg selv, og at man utrolig nok får lyst til å løpe lengre turer og få tatt seg litt mer ut. På dette punktet man kan begynne å tenke mer på progresjon og teknikk og alt det styret. Man kan tilogmed tillate seg hviledager.

Men ikke før.

Det er selvsagt forskjell på folk. Kanskje gjelder dette rådet kun for akademikere. Eller kun for realister. Eller kanskje kun for meg som enkeltperson. Men det kan være verd et forsøk, og det kan også overføres til stort sett alle andre måter man ønsker å legge om livet.

Svlustige ordhell hører med. The man who moves a mountain, begins by carrying away small stones.