Et for generelt argument

The children now love luxury. They have bad manners, contempt for authority; they show disrespect for elders and love chatter in place of exercise.

Hver gang noen tør å foreslå at kanskje ikke alt dagens ungdom driver med er like heldig, så dukker dette sitatet opp. Opphavsmannen, Sokrates, levede noen hundre år før Kristus, og siden verden på mange måter har gått fremover siden den tid, så trenger vi ikke å ta denne typen bekymringer alvorlig. Om man orker, så kan man finne helt tilsvarende sitater fra nær sagt hvilken historiske periode som helst.

Det er noe klokskap i dette resonnementet. Foreldregenerasjonen er naturlig nok svært opptatt av, om ikke manisk bekymret, for den neste generasjonen, som tross alt skal overta det de selv etterlater seg. Det er også helt menneskelig å ha større sans for det man selv vokste opp med og kjenner godt, enn alt som er nytt og anderledes og ikke tilfredstillende utprøvd.

Problemet er at dette argumentet trekkes for langt. Greit nok - kanskje er det ikke så alvorlig som bestefar tror, at Ole skriver SMS på mobiltelefonen og ikke gammeldags brev. Men argumentet om at ungdommen til alle tider har brutt med foreldregenerasjonens normer og at det jo har gått rimelig bra så langt, diskriminerer ikke godt nok. Det avfeier alle bekymringer med den samme selvfølgeligheten, enten de dreier seg om fysisk aktivitet eller rusmisbruk.

Godtar man argumentet i sin helhet så er vi nødt til å stille oss totalt likegyldige til alle normendringer. Folk har bekymret seg før, og det var jo bare tull, sådetså. Argumentet gir oss ikke noe kriterium for å skille gammelmodig nostalgi som vi ikke skal bry oss om, fra genuint alvorlige utviklingstrekk som krever tiltak.

Man kan også være litt rampete, å prøve seg med at det er nettopp dette engasjementet foreldregenerasjonen har vist gjennom hele vår kulturhistorie som har holdt ting på noenlunde rett kjøl. Men også dette er for generelt - da er vi bare hakket unna å takke verdenskrigene for at nåtiden er ganske ålreit.

Men poenget her er altså ikke å prate om dagens ungdom. På et metanivå dreier dette seg om en type argumenter som beviser for mye. Det minner om ad absurdum-bevis fra matematikken. Holder man øynene åpne så vil man se dem overalt. Noen raske eksempler:

• En fattig barnefamilie trenger pengene mer enn Olav Thon. (Dette argumentet legitimerer mer omfordeling så lenge noen har mer enn andre.)
• Noe kan gå galt, og det er viktig å være føre var. (Ergo kan man aldri prøve noe nytt eller endre på noe.)

For generelle argumenter har den definerende egenskapen at ingen egentlig tror på dem. Det er lett å finne tilfeller hvor parolen slår tilbake på dem. For eksempel håper jeg ingen vil gå med på at Olav Thon, som er barnløs, trenger familiens fjerde barn mer enn dem selv.