Problemet med sparing

Penger er slik en selvfølgelig del av hverdagen at man gjerne tar dem for gitt - litt på samme måte som man ikke tenker så mye over drikkevannsforsyning og vanntrykk så lenge springen fungerer som den skal. Men penger er komplisert og har endel uheldige egenskaper, spesielt siden vi nå bruker penger som ikke har noen annen verdi enn sin funksjon som betalingsmiddel.

Det er enklest å tenke på penger som en ekstra og ganske alminnelig ressurs i en bytteøkonomi. Mens ris er mat og bensin drivstoff, så er penger noe som er enkelt å handle med, i egenskap av at de er er lette, kompakte og bestandige, også videre. Penger har verdi omtrent som en slags eierandel i samfunets totale rikdom.

Samtidig er penger sårbare for verdifluktuasjoner. Det er nemlig ikke åpenbart om det totale pengevolumet burde svare til alle ressuresene i samfunnet, eller kanskje bare en hundredel. Den faktiske verdien bestemmes blant annet av hvordan vi forventer at økonomien skal utvikle seg fremover. Dersom den totale rikdommen stiger mens pengevolumet holdes konstant, så er ikke penger bare praktiske å oppbevare, de vil også stadig stige i innbytteverdi. Dersom økonomien isteden skulle være nedadgående så er det meget verre. Penger blir umulige å oppbevare, for innbytteverdien deres dunster stadig bort. I praksis blir da reelle verdier en bedre spareløsning, tilliten til pengene faller og de mister sin verdi.

Dette problemet er høyst relevant når en enkeltperson bestemmer seg for å spare. Man setter til side et beløp i dag og vi vet hva det tilsvarer i varer akkurat nå, men når vi knuser sparegrisen så er det fremtidens prisnivå vi må forholde oss til. Enkeltpersoner er i det minste så små fisk i en stor dam, slik at deres spareplanlegging ikke påvirker økonomien nevneverdig. Altså slipper man å forholde seg til alskens feedbackeffekter.

Sparing på nasjonalt plan er mye verre. Pengesparing er meningsløst, fordi man da egentlig ikke sparer noe som helst, man tukler bare med pengevolumet. Husk på at den norske stat kan trykke norske kroner akkurat som det passer den. Lagring av faktiske ressurser, som ris og olje, er ekstremt upraktisk. Arbeidstimer og tjenester er prinsipielt umulig å spare opp. Det nærmeste man kommer er å investere i et stort barnekull.

Løsningen som brukes, og som er langt fra fullgod, er å hamstre verdier som kan selges til utlandet, slikt som gull, eiendom og aksjer i internasjonale selskaper, . Dette fungerer til dels, fordi et land da i fremtiden kan tære på oppsparte verdier til å dekke eget behov for ris og olje gjennom import. Men rene materielle goder utgjør en ganske liten andel av den nasjonale økonomien. De aller fleste i samfunnet jobber tross alt med å produsere tjenester for hverandre - helsehjelp, undervisning, håndverkstjenester, også videre.

Problemet oppstår fordi man har fått en dårlig modell for pensjonssparing - den tradisjonelle løsningen var å bygge opp en familie rundt seg som kunne føre slekten videre, samtidig som de tok seg av deg når du ble gammel. Det fine med denne tankegangen var at den netto bidro til å holde samfunnsmaskineriet i gang, mens det overhodet ikke fungerer om en masse pensjonister med imponerende bankbok forsøker å overby hverandre for å få hjelp med å gå på do.

Men denne nye modellen har man i tillegg valgt å overføre til samfunnet som helhet - at man skal spare seg opp verdier som skal dekke fremtidige pensjoner. Verdier av alle tenkelige slag, bortsett fra unge og sunne mennesker til å overta stafettpinnen.

Det er altså ikke slik med samfunn som det er med enkeltindivider. Det er ingen lovmessighet i at et samfunn som helhet på sikt skal bli gammelt og sykelig. Den fornuftige og langsiktige formen for pensjonssparing er å ikke la kvaliteten på infrastrukturen forringe, å ikke uten svært god grunn legge opp til stadig mindre barnekull, og å ta vare på gode utdanningsinstitusjoner og nasjonal verdiskapning, spesielt nødvendigheter som mat.

En strategi basert på pensjonsfond, derimot, er en selvoppfyllende profeti om dårligere tider. Og når stort sett hele den vestlige verden har falt ned på denne samme ikke-løsningen, som i praksis består i å prøve å skyve problemet over på alle andre, så vil man fort spørre seg selv hva i all verden det var man tenkte med.