Hvorfor moter kommer og går

Hvis vi ser bort fra det rent praktiske, så handler hvordan man kler seg primært om to ting. For det første hva man selv trives med og føler seg vel i, eller hva det nå heter. Og for det andre, hvilke former for respons og tilbakemelding man får fra dem man ønsker å imponere. Noen ville til og med si at det første punktet er kunstig - at det bare er en internalisert versjon av det punkt to. Og om man kikker på hvordan motene har sett ut gjennom historien så kan det virke veldig overbevisende. Se for eksempel på Ludvig den 14.

En av de definerende trekkene ved moter er det at de stadig endrer seg, uten at man kan si med særlig overbevisning at det nye er bedre enn det som byttes us. Det er utenkelig at vi plutselig skulle gå tilbake til å bruke mobiltelefoner fra nittitallet igjen, men med klær så ser man endel slike sykliske fenomener.

Moter kan best forstås ut i fra spørsmål om identitet, eller enda enklere: hvem ønsker man å forveksles med? En hypotese om hvorfor motene endrer seg som de gjør, er at de starter helt øverst i statushierarkiet. Her har man mennesker som har rikdom og posisjoner som gjør at de ikke føler noe behov for å innordne seg normer. Tvert i mot demonstrerer de sin egen dominante posisjon ved å trosse dem, omtrent på samme måte som man kan bevise at man er rik ved å sette fyr på noen tusenlapper.

Alle som er lengre ned i hierarkiet har til enhver tid motivasjon for å etterape dem over. De ønsker å bli forvekslet med dem som er høyere på strå for å selv få kunstig høyere status. Tross alt - det kunstig status er det samme som ekte status. Men jo mer dette sprer seg nedover i de sosiale lag, jo mer vannes statusmarkøren ut. Dermed får stadig de høyere opp i hierarkiet insentiver til å hoppe på en ny trend, for å distansere seg fra bermen. Og slik har man en endeløs syklus.

For at dette skal kunne fungere så må det være slik at kostnaden med å etterape er relativt lav. Tidligere i historien så kunne statusen i stor grad knyttes til det at man hadde råd til å ha klær lagd som var ordentlig lagd av ordentlige materialer og ordentlig vedlikeholdt. Folk flest hadde ikke råd til kopiere de rike, så det gikk ikke så mye inflasjon i statusmarkørene. Og dette forklarer greit hvorfor motesyklusene spinner raskere enn noen gang før i våre dager. Det er ikke lenger klærene i seg selv som er kostbare, annet enn helt bestemte, eksklusive merker, men det å ta seg tid til å følge med på trendene og stadig skifte ut garderoben.

TV-reklame hekter seg på nettopp denne mekanikken. Man lar kundegruppen se pene, vellykkede mennesker bruke et produkt, og håper at folk rent underbevisst skal begynne å assosiere produktet med høy status.

Det var en stor overraskelse å se hvor stor plass denne drømmen om status tar i de tradisjonelle eventyrene. Askepott er et godt eksempel, men den samme ideen dukker opp utallige steder. En fattigjente vinner i lotto ramler over en flott kjole og alle begynner å se på henne i et annet lys og får øynene opp for hvor flott hun er og så levde hun lykkelig med i prins i alle sine dager.

En ballkjole tilskrives den samme makten som Saurons ring fra Tolkiens univers.