Hvorfor er det så lett å blande ting?

Endel ting er man så vant med at det er vanskelig å innse at det i det hele tatt er noe rart med dem. For eksempel er det slik at når man søler litt vann på gulvet, så sprer det seg ikke utover hele gulvflaten som en løvtynn film. Isteden forblir vannet i forholdsvis liten pytt, hvor vannlaget er noen millimeter tykt. Egentlig er dette ganske rart, og man kan ikke gi noen god forklaring uten å prate om dipolbindinger og overflatespenning.

Og om man tenker over hvor mye tid det tar å rense bær man har plukket i skogen - det er gjerne mer jobb enn å faktisk plukke bærene - så er det litt rart hvor lett det er å blande ting. Når man lager en stor porsjon pastasaus og har oppi litt salt og sukker mot slutten, så bekymrer man seg ikke for å få blandet ut alt jevnt. Det er nok å bare røre litt halvhjertet og la det putre noen minutter, så løser resten seg av seg selv.

Også her er forklaringen egentlig ganske vrien. Det har med permutasjoner og entropi å gjøre. Veldig oppklarende, ikke sant? Vi kan prøve med en litt enklere versjon.

La oss late som om vi har en gryte med erter i den venstre halvdelen og mais i den høyre halvdelen. Da vil det være sånn at uansett hvordan vi rører i gryten, så vil enten erter bytte plass med andre erter, og vi er like langt, eller så vil erter bytte plass med mais, og innholdet i gryten er litt bedre blandet.

Herifra må vi stole på statistiske lover. Men vi har ekstremt gode odds så lenge det er mange nok erter og mye nok mais. Hvis vi rører i gryten litt på måfå, så er det som skjer at innholdet to ulike steder i gryten bytter plass. Og hvis de to stedene som er valgt har ulike konsentrasjoner av erter, så vil den plassen med høyest konsentrasjon sannsynligvis avgi erter til den med lavest konsentrasjon.

Dette argumentet er nesten helt uavhengig av hvordan vi rører. Prosessen med å røre vil hele tiden forventes å utligne konsentrasjonsforskjeller. Alternativet er at vi tilfeldigvis bytter 50 elementer mellom to områder, og at vi har uflaks nok til at vi får med oss mer mais fra der det fra før er lite mais, enn fra der det er mye mais. Men dette er betydelig mindre sannsynlig enn det motsatte.

Derfor er det stort sett veldig lett å blande ting sammen, men vanskelig å skille dem fra hverandre. I det første tilfellet kan vi bare sette igang rotete, statistiske prosesser og la dem gjøre jobben for oss. I det siste tilfellet må vi bevisst motarbeide dem, og plukke ut de enkelte maiskornene som har rotet seg over på ertesiden.