A stupid man's report of what a clever man says can never be accurate, because he unconsciously translates what he hears into something he can understand.
Det er mye interessant med akkurat denne modellen for fritt fall, men for anledningen er det relevante at et ganske enkelt ytterpunktsargument viser at dette skurrer veldig. La oss legge til grunn at det skulle være slik at en 2kg kule faller raskere enn en 1kg kule Dette er i realiteten kun tilfellet i svært høye hastigheter, hvor luftmotstanden etterhvert blir vesentlig selv for massive jernkuler.
Dessverre er det ikke så greit å praksis å avgjøre hva som er en sammenhengende gjenstand. En 2kg kule består jo på sett og vis av to 1kg halvkuler som henger ekstremt godt sammen. Fungerer tyngdekraften slik at to 1kg halvkuler sammen faller mye raskere enn de kunne gjort hver for seg? Vel, det er ikke i seg selv absurd. Masse ark bundet inn i en bok faller jo mye mer kontant enn arkene selv.
Samtidig vet vi alle hvordan en tynn tråd faller - ganske langsomt og med en litt sånn rar, svevende bevegelse. Her er tross alt luftmotstanden høyst vesentlig. Og det skal også være slik at to 1kg kuler faller langsommere enn en 2kg kule Hva skjer så om vi tar disse to kulene og binder dem sammen med en tråd. Vil denne veldig svake sammenkoblingen, med en tråd som i seg selv er ganske dårlig til å falle, få de to kulene til å plutselig falle mye raskere? Det høres veldig underlig ut. Hva hvis vi har disse kulene oppi en pose, setter fyr på den og kaster den ut fra en høyde - vil kulene da plutselig midt i fallet slutte å henge sammen og miste hastighet?
Her er det tydelig at noe ikke stemmer. Det er ikke godt å si hva, og i realiteten er dette med fritt fall ganske komplisert om man ikke kan forenkle bort luftmotstand. Men noe skurrer.
Ytterpunktsargumentasjon er svært nyttig i endel sammenhenger. I bunn og grunn er det en teknikk for å trekke vanskelige problemer inn i områder hvor intuisjonen vår er til hjelp. Problemet er bare det at endel ikke-matematiske problemstillinger er for kompliserte til at denne innfallsvinklingen er oppklarende - isteden ender vi opp med å lure oss selv. Dette er opphavet til nok et godt uttrykk:
Hard cases make bad law
La oss ta dødsstraff som et passe hyggelig eksempel. Det er lett å finne ekstreme eksempler som haler og sliter intuisjonen vår i hver sin retning. Det mangler ikke på tilfeller hvor noen er blitt henrettet for noe de ikke hadde gjort. Samtidig er det også grelle eksempler på massedrapsmenn som har krav på verdige soningsforhold og utallige ankesaker. Her går det altså titalls av årsverk med på å ivareta de verste av de verstes såkalt ukrenkelige rett til liv.
Forteller disse ytterpunktene oss egentlig noe særlig meningsfullt om dødstraff? Nei, ikke annet enn at det er en praksis som har både positive og negative sider. Ingen stor overraskelse for et system som skal håndheves av mennesker overfor mennesker, med all den utrolige variasjonen som finnes i den virkelige verden. Ytterpunktene kaster ikke noe særlig lys for problemer som ikke har en enkel, matematisk regularitet. For å komme noen vei må vi se på hele rommet av saker, og da er det vesentlig at de mer normale tilfellene er vanligere og dermed langt mer vesentlige for å evaluere hvilket system som er best.
Det burde egentlig være åpenbart, når man ser hvor lett det er å bruke samme argumentasjonsformen begge veier. Samfunnsinstitusjoner vil aldri bli perfekte, og ideen om at det at noe ikke er perfekt er en blankofullmakt til å begynne å tukle med det er direkte farlig. Det er sikkert mange som har tatt abort og angret siden. Eller noen som ikke har benyttet seg av fosterreduksjon slik at graviditeten siden har gått katastrofalt galt for mor og barn. Blir vi noe klokere av å stirre oss blind på disse ytterpunktene?
Så da kan man avslutte med et siste uttrykk som er langt dypere enn det kanskje virker ved første øyekast.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar