Vi kan prøve å snevre inn fokus litt og heller prate om selvbilde. Det er tross alt fremdeles et stort tema - det er mer enn nok å ta av. Og det er jo veldig moderne å prate om selvbilde, dag ut og dag inn, helst uten å si noe som helst som er riktig, og om man er riktig i slaget, helst uten å si noe betyr nok til engang å kunne være feil.
For eksempel kan det være en helt konkret problemstilling, som at man skulle ønske man var en slik kjekkas som ikke engang gifte kvinner kunne dy seg for å snu seg etter, mens responsen i realiteten er nærmere kjølig enn lunken. Dypest sett så er altså problemet at det ikke er samsvar mellom forventninger og de faktiske forhold - men det er ikke helt åpenbart hvilken av størrelsene som bør endres.
Man kan jo for eksempel endre forventningene. Det legges gjerne til grunn at dette er enklest, siden forventninger er en sånn flyktig størrelse som ikke er så tydelig forankret i den fysiske verden. Det er endel forskjellige fremgangsmåter her, litt på samme måte som det finnes flere ulike måter å få i seg opiater. Sprøyte, røyk og piller, minst. Kanskje finnes det plaster også.
Først kan man selv bestemme seg for at dette området hvor man ikke helt når opp heller ikke spiller noen rolle. Dette er høyt henger de og sure er de-versjonen. Å være opptatt av utseende er bare overfladisk, og selv om det finnes kvinner som synes det er viktig at man ser bra ut, så er det likegreit å filtrert bort dem først som sist. Eller man kan angripe hele skjønnhetsidealet - det er nemlig ikke noe galt med hvordan man selv ser ut, det er andre som har feil forståelse av hvordan man bør se ut. Tar man dette langt nok så kan man begynne å prate om body acceptance og fat shaming.
Dette er altså dilemmaest første horn, og langt på vei den mest aksepterte løsningen i våre tider. Den er veldig forlokkende psykologisk, for på samme måte som det ikke er noe konkret og målbart man prøver å endre, så er det heller ikke noen åpenbar måte det blir tydelig at man ikke har klart det. Og desto viktigere så flytter man i stor grad ansvaret vekk fra seg selv - det er samfunnet, kulturen og alle andre det er noe galt med. Man fortjener alt man drømmer om uten at man selv trenger å endre på noe som helst.
Dilemmaets andre horn er å forsøke å endre på de faktiske forhold. Kanskje man kan anstrenge seg og prøve å kle seg ordentlig og mosjonere litt. Dette er selvsagt skummelt, fordi da innrømmer man implisitt ens egen innflytelse, og med det følger et visst personlig ansvar og en mulighet for at man selv mislykkes. Det er mye tryggere når det andre som har ansvaret om man ikke får alt man peker på. Det er nesten som å være fire år gammel.
Det er ikke åpenbart hvilken av fremgangsmåten som er riktig, eller kanskje det er bedre å si sunnest - spesielt om vi ser bort fra det konkrete eksempelet og tenker på slikt som karriereambisjoner eller partnervalg. Det finnes helt klart urealistiske forventninger, men det er også ofte betydelig uutnyttet forbedringspotensiale. Dypest sett dreier det seg om å tilnærme seg hver enkelt problemstilling med dette i tankene og å finne en gylden middelvei.
Det som dog kan sies helt generelt er at selvbilde er et villedende ord. Hvordan vi føler oss handler i svært liten grad om hvordan vi ser oss selv, men heller om hvordan vi oppfatter at andre tenker om oss - mer spesifikt dem vi omgås som vi bryr oss om. Det er en grov mistoforstsåelse, om ikke et villet bedrag, at et selvbilde er hver og en står fritt til å definere for seg selv.
Nettopp derfor skal man være svært forsiktig med å prøve seg på det første hornet. Å endre på hva vi selv tenker kan høres lett ut, men dypest sett bunner det ut i at vi må klare å endre på verdisynet til omgangskretsen vår. Stort sett den eneste måten å få til det er å bytte omgangskrets, hvilket er et dramatisk men ikke alltid galt virkemiddel. Og med all den biologiske ballasten som følger med det at vi alle er mennesker, og med de erfaringene vi har med social engineering fra endel kommunistiske katastrofeprosjekter, så er det kanskje ikke umulig at det kan være enklere med en halvtime fysisk aktivitet hver dag.
Ja, jeg vet det høres usannsynlig ut. Men ikke helt utenkelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar