Hurtiglesing fungerer ikke

Kjært barn har mange navn. Speed reading kalles det gjerne på engelsk. For ikke så skrekkelig lenge siden pratet folk litt om en app som het Spritz. Ideen er altså å prøve å finne en måte å tilegne seg informasjon raskere - åpenbart nyttig om man skal jobbe seg gjennom endel rapporter eller pensum eller noe. Man kunne tilogmed funnet på å prøve å lese romaner raskere, så man får mer ut av tiden.

Den veldig korte historien er at hurtiglesing ikke fungerer. Dette til forskjell fra skumlesing, hvor man ikke regner med å få med seg hele innholdet i teksten, men bare prøver å få et inntrykk av hva den handler om. Så kan man eventuelt gå grundigere gjennom de delene som virker mer interessante. Skumlesing fungerer fint, men da er det en trade-off mellom forståelse og hastighet.

En god illustrasjon av problemet med hurtiglesing er en replikk som følger:

You say that I don't love you, but I promise you this, I'm so madly in love that sometimes the world seems to be spinning.

Dette kunne vært hentet fra en roman, og det kunne vært et helt vesentlig poeng at han aldri direkte tilbakeviser påstanden. Tvert i mot - umiddelbart er det naturlig å tenke at han snakker om samtalepartneren sin, men det kan strengt tatt være en tredjepart han er stormforelsket i. Denne nyansen kan man ikke hurtiglese seg gjennom - den forutsetter at man aner uråd, leser replikken om igjen og tar seg en tre sekunders tenkepause.

I realiteten så er ikke lesehastighet begrenset av tekst eller leseteknikk. Vi leser faktisk akkurat så fort som vi er i stand til å skjønne innholdet - den begrensende faktoren er hvor fort vi tenker. Dette er omtrent på samme måten som hvor fort vi spiser ikke er begrenset av om vi bruker gaffel eller spisepinner - flaskehalsen er at vi må tygge og svelge.

Men dette er bare noe jeg påstår. Hvordan kan vi vite at jeg har rett? Den beste måten er å studere en drøss med ulike måter å kommunisere - radikalt ulike skriftspråk, som engelsk og kinesisk (som er mye mer kompakt, arealmessig), talespråk, tegnspråk. Men folk leser kinesisk og engelsk akkurat like fort. Pussig sammentreff.

Det er heller ikke særlig vanskelig å lese opp et manus langt raskere enn vi vanligvis snakker, men det gjøres ikke, fordi folk synes det er slitsomt å høre på. Det er lett å spille av en forelesning i dobbel hastighet, men å høre på det føles som å bli slept etter en vogn. Selv tegnspråk, som har helt andre begrensninger enn ører og lepper, følger den samme rytmen. Fordi det er hjernen som er sinken, ikke øynene eller ørene. Den beste måten å lese raskere er å aldri gå tilbake når man ikke skjønte noe - men det er også rimelig kontraproduktivt.

Noen vil sikkert innvende at man leser raskere enn man prater. Og dette er forsåvidt sant, men det har ingenting med tale og tekst å gjøre. Årsaken er at en som leser en bok kan sette opp tempoet og legge inn pauser akkurat der han selv behøver det, mens en som leser høyt for en annen ikke kan vite helt hvor lytteren risikerer å falle av lasset. Derfor er kommunikasjon noe langsommere, når mottageren ikke smertefritt kan stille opp og ned hastigheten fra setning til setning. Det er litt som at man gjerne kjører litt langsommere, om man har en bil bak seg med en sjåfør ikke vet veien og er avhengig av å følge etter deg.

Altså - hurtiglesing er bare en drøss med teknikker for å lure seg selv til å skumlese. Det du egentlig er ute etter er hurtigtenking. Det er neppe noe enklere å få til.