Sosial og teknologisk utvikling

Det et lett å få seg til å tro at det har skjedd en rivende moralsk utvikling i Norge. Man trenger ikke bla særlig langt bak i historiebøkene for å få høre om straffarbeid, arrangerte ekteskap og sult og hjemløshet. I de litt senere år har man i tillegg fått på plass diverse former for kjønnslikestilling og endog ekteskap for homofile par.

Samtidig vil de fleste refleksivt avvise ideen om at mennesker har utviklet seg nevneverdig de siste noen-tusen årene, altså rent biologisk. Evolusjonsbetingede forklaringer er dessuten lite fristende når det kommer til samfunnsutviklingen i Norge de siste hundre årene. Tempoet er ganske enkelt litt vel høyt. Derfor er det fristende å falle ned på en forklaring hvor det har foregått en moralsk utvikling i parallell med og på mye samme måte som den teknologiske utviklingen, hvor for eksempel barnehage, kultur, normer og en kollektiv bevissthet driver nivået til stadig nye høyder.

Jeg skal innta et motsatt og kanskje i overkant dristig standpunkt, og påstå at det er slik at teknologisk fremgang skygger for et betydelig moralsk forfall. Her får jeg en god del forklaringsproblemer med på kjøpet, så det er vel bare å gå igang først som sist.

Det første og aller viktigste poenget er at det er meningsløst å sammenligne direkte mellom 1817 og 2017. Ja, vi har et betydelig bedre sosialt sikkerhetsnett i dag, men det har en viss sammenheng med at ikke 90% av befolkningen bor spredt utover landet og knapt nok klarer å forsørge seg selv i diverse primærnæringer. Og det er viktig å ikke glemme at det som foregikk på denne tiden - the good, the bad and the ugly - la grunnlaget for at vi kom hit vi er i dag. Det er en ganske snever del av verden som har drevet den utviklingen, og det er dessverre ikke slik at resten har klart å henge seg på.

Skal man drive med denne typen sammenligninger så må  man spørre seg hvordan fortidens verdisystemer ville forvaltet den teknologiske rikdommen vi har oppnådd i dag. Å finne noe konklusivt svar er selvsagt umulig, men det er helt urimelig å kritisere for eksempel gamle seksualnormer, uten å ta hensyn til at disse var tilpasset en virkelighet hvor prevensjon og antibiotika ikke fantes og hvor mat var en høyst begrenset ressurs. Terje Vigen er diktning, men ikke science fiction.

Noen ville kanskje hevde at det er galt å prøve å skille moral og teknologi fra hverandre på denne måten - at den moderne, liberalistiske samfunnsordenen er en forutsetning for rikdom. Det finnes imidlertid et helt lite knippe velfungerte, høyteknologiske samfunn i Øst-Asia som passer dårlig overens med dette. Singapore har dødsstraff, fysisk avstraffelse i skolen og langt mer tradisjonelle kjønnsroller, men er likevel på høyden med Vesten og vel så det, egentlig uansett hvordan du prøver å måle. Singapore er riktignok en bystat som kan avfeies som et unntak, med også Japan, Taiwan og Sør-Korea følger samme mønsteret.

Det er vanskelig å raskt skissere hva et eventuelt moralsk forfall skulle bestå i. Den raskeste oppsummeringen er et fokus på komfort fremfor bærekraft og på individualisme fremfor samfunnsansvar. Da prater jeg ikke om å stemme en gang annenhvert år og vente på ovenifra og ned-løsninger. Mange avfeier denne slags bekymringer med at vi har det jo bedre enn noen gang. Det er hverken helt sant eller helt usant, men se på hva slags problemer som vi er klar over at venter oss og som ikke møtes med noenslags fornuftige løsninger.

Pensjonsforpliktelser og aldersdemografiske utfordringer er bare en liten del av det. Se på norskopplæring i Oslo, som er et helt nytt og nær sagt politisk designet problem. Se på den store veksten i høyere utdanning, nesten utelukkende innenfor fagområder som ikke har tilstrekkelig etterspørsel. Se på nedleggingen av primær- og sekundærnæringer, mer eller mindre motivert i at det er samfunnsøkonomisk mer lønnsomt å importere fra Kina - og de samfunnsøkonomiske konsekvensene det har fått i form av arbeidsledighet, avbefolkning av bygdene, samt galloperende boligpriser og trafikkaos.

Det er ikke at disse problemene i seg selv er katastrofale. Det som er urovekkende er hvor enkle de egentlig er å løse, om ikke ansvarlighet hadde vært slik en mangelvare.