Det er ikke mye man trenger for å leve, iallfall hvis man begrenser seg til de fysiologske behovene. Luft, mat og husly dekker i grunnen det meste. De sosiale behovene er derimot praktisk talt umettelige. I tillegg kommer trangen til komfort og luksus, som langt på vei er sosialt fundert. Klær er et åpenbart eksempel, men også bil, bolig og ferie har vesentlige statusdimensjoner.
Arbeidsdeling regnes ofte som grunnlaget for et moderne overskuddssamfunn. Man gikk fra relativt små, familiebaserte og i all hovedsak selvbergede enheter, til en verden hvor nær sagt alt vi forbruker har vært innom fem ulike ledd vi aldri ser snurten av. Rent materielt har dette vært et voldsom suksesshistorie. De sosiale konsekvensene prates det lite om, men ikke fordi de ikke finnes.
Det er for eksempel blitt slik at mat er en overskuddsvare, mens fornuftig arbeid kan være vanskelig å oppdrive. På sett og vis kan dette virke som en slags idyll, men en mye underkommunisert konsekvens er at mennesker er mindre verdifulle. Enhver sunn mann eller kvinne som var villig til å ta i et tak var en ressurs i gamle dager. Det var alltid bruk for ekstra hender på åkeren, i fjøset eller på kjøkkenet.
Behovet var så skrikende at barn begynte å bidra til husholdningen lenge før de nådde puberteten. I en alder hvor det i vår tid forventes barnevakt, var barn allerede netto bidragsytere. Nå skal det derimot tretten års skolegang pluss studier til, før det kanskje er mulig å få innpass i samfunnsmaskineriet. Kontrasten kan ikke overdrives.
Et annet moment er den voldsomme separasjonen mellom de fysiologiske og de sosiale behovene. At det går an å skille disse fra hverandre er i seg selv svært talende. Familie, kolleger og venner som tre ulike og langt på vei separate kategorier kan virke helt naturlig i dag. I realiteten er denne oppdelingen et produkt moderne samfunnsstruktur.
Rent logisk kunne man tro at det å løsrive sosiale og materielle behov ville gjøre alt enklere. Tross alt er det vanligvis greiere å løse problemer hver for seg. Men selv om vi forbruker mer og har høyere forventninger enn noen gang før, blir altså resultatet at ingen egentlig trenger hverandre. Utdanning, mat, varme, barnepass, beskyttelse, pensjon, ... - nær sagt alt av nødvendigheter dekkes gjennom upersonlige transaksjoner. De sosiale relasjonene blir samtidig hule og innholdsløse, som en krakk som mangler det tredje benet å stå på.
De yngre generasjonene kritiseres gjerne for å være utakknemmelige. Det er noe sannhet i det, men beskrivelsen er mangelfull. Saken er at det er vanskelig å rette noe særlig takknemmelighet mot de store og kompliserte økonomiske strukturene som gjør at det er mat å få kjøpt i butikken. Og samtidig blir vi advart om at denne kapitalismen utbytter resten av verden og er i ferd med å ødelegge hele kloden. Det er også litt vanskelig å sette takknemmeligheten ut i praksis overfor være forfedre som har skapt det samfunnet vi nyter godt av - de er tross alt ikke i live. Og samtidig hører vi formaninger om hvor dårlige mennesker disse var - hvordan stygge de var med andre deler av verden, og hvordan de behandlet barn og kvinner og i det hele tatt.
Og selv hverdagstakknemmeligheten blir det stadig verre med. Man trenger jo egentlig ikke hverandre til noe, annet enn å føle seg vel, med mindre man er på hyttetur uten strøm og vann. Og selv sosialt blir det stadig vanskeligere å levere noe av verdi. Tross alt - man har nesten ubegrenset tilgang på spillefilmer med budsjett i størrelsesorden en milliard kroner. Man trenger ikke lenger å skrape sammen noen lokale amatører om man vil ha musikk til en fest. Og er man litt sliten en fredagskveld så kan man jo få noen profesjonelle, velsminkede TV-mennesker med en hel skrivestab i ryggen til å fylle stuen med litt hyggelig småprat.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar