Tid i et filosofisk perspektiv

Tid er en sånn sak vi ikke kan observere direkte, litt på samme måte som man ikke kan se selve vinden, bare hvordan den rører på blader og grener.

I fysikkens verden er man glad i å definere ting, og om jeg ikke husker feil så er et sekund definert til å være den tiden det tar et bestemt slags krystall - kanskje det var Cesium-40 atomer? - å svinge noen hundre millioner ganger. Det er ikke en veldig naturlig definisjon, men sekundet var allerede godt innarbeidet til omtrent et hvilepulsslag, også har man funnet noe som er endel mer pålitelig enn akkurat hjerterytmer og talt seg frem til det tallet som må til for at det skal gå opp.

Men det er altså et noe dypere poeng her, med det at vi kan ikke på noen måte observere eller telle eller føle eller fatte tid i seg selv. Vi forholder oss alltid til øyeblikksbilder av verden - hvor solen står eller hvor urviseren peker, også benytter vi oss av at disse følger regelmessige mønstre. Når man ikke har sollys eller klokke å basere seg på, kan man miste tidsbegrepet helt, og må bruke mye dårligere regelmessigheter - hvis man er blitt sulten siden man spiste middag så må det vel være gått noen timer, hvis man ikke er trøtt så kan umulig klokken være mer enn elleve.

Så om man skal bli veldig filosofisk så vil jeg ikke egentlig mene at tid er noen ding an sich. Det faktiske fenomenet er øyeblikksbildene av verden som stadig endrer form. Tid er en måte å forstå og systematisere hvordan disse endringene skjer. Det høres sikkert veldig fjernt ut, men det gir kanskje mer mening om man ser for seg ørkenlandskapet på en meteor langt ute i verdensrommet, hvor det vitterlig ikke skjer stort og alt ser dønn likt ut dag ut og dag inn. Her er hele tidsbegrepet overflødig - alt er bare en frossen stillstand. Tidsbegrepet blir meningsfullt når du har regelmessigheter eller mønstre i hvordan verden endrer seg.

Det finnes både lineære og sykliske fenomener her i verden - et menneskeliv i sin helhet, for eksempel, er en nokså lineær sak, kanskje på sett og viss en slags hestesko, mens hverdager eller slekters gang er mer sykliske med bestemte mønstre som gjentar seg ustanselig. Jeg synes man skal tillate seg begge modellene, alt etter det som passer seg.