Menneskelig verdi i en moderne verden

Det er ikke mye man trenger for å leve, iallfall hvis man begrenser seg til de fysiologske behovene. Luft, mat og husly dekker i grunnen det meste. De sosiale behovene er derimot praktisk talt umettelige. I tillegg kommer trangen til komfort og luksus, som langt på vei er sosialt fundert. Klær er et åpenbart eksempel, men også bil, bolig og ferie har vesentlige statusdimensjoner.

Arbeidsdeling regnes ofte som grunnlaget for et moderne overskuddssamfunn. Man gikk fra relativt små, familiebaserte og i all hovedsak selvbergede enheter, til en verden hvor nær sagt alt vi forbruker har vært innom fem ulike ledd vi aldri ser snurten av. Rent materielt har dette vært et voldsom suksesshistorie. De sosiale konsekvensene prates det lite om, men ikke fordi de ikke finnes.

Det er for eksempel blitt slik at mat er en overskuddsvare, mens fornuftig arbeid kan være vanskelig å oppdrive. På sett og vis kan dette virke som en slags idyll, men en mye underkommunisert konsekvens er at mennesker er mindre verdifulle. Enhver sunn mann eller kvinne som var villig til å ta i et tak var en ressurs i gamle dager. Det var alltid bruk for ekstra hender på åkeren, i fjøset eller på kjøkkenet.

Behovet var så skrikende at barn begynte å bidra til husholdningen lenge før de nådde puberteten. I en alder hvor det i vår tid forventes barnevakt, var barn allerede netto bidragsytere. Nå skal det derimot tretten års skolegang pluss studier til, før det kanskje er mulig å få innpass i samfunnsmaskineriet. Kontrasten kan ikke overdrives.

Et annet moment er den voldsomme separasjonen mellom de fysiologiske og de sosiale behovene. At det går an å skille disse fra hverandre er i seg selv svært talende. Familie, kolleger og venner som tre ulike og langt på vei separate kategorier kan virke helt naturlig i dag. I realiteten er denne oppdelingen et produkt moderne samfunnsstruktur.

Rent logisk kunne man tro at det å løsrive sosiale og materielle behov ville gjøre alt enklere. Tross alt er det vanligvis greiere å løse problemer hver for seg. Men selv om vi forbruker mer og har høyere forventninger enn noen gang før, blir altså resultatet at ingen egentlig trenger hverandre. Utdanning, mat, varme, barnepass, beskyttelse, pensjon, ... - nær sagt alt av nødvendigheter dekkes gjennom upersonlige transaksjoner. De sosiale relasjonene blir samtidig hule og innholdsløse, som en krakk som mangler det tredje benet å stå på.

De yngre generasjonene kritiseres gjerne for å være utakknemmelige. Det er noe sannhet i det, men beskrivelsen er mangelfull. Saken er at det er vanskelig å rette noe særlig takknemmelighet mot de store og kompliserte økonomiske strukturene som gjør at det er mat å få kjøpt i butikken. Og samtidig blir vi advart om at denne kapitalismen utbytter resten av verden og er i ferd med å ødelegge hele kloden. Det er også litt vanskelig å sette takknemmeligheten ut i praksis overfor være forfedre som har skapt det samfunnet vi nyter godt av - de er tross alt ikke i live. Og samtidig hører vi formaninger om hvor dårlige mennesker disse var - hvordan stygge de var med andre deler av verden, og hvordan de behandlet barn og kvinner og i det hele tatt.

Og selv hverdagstakknemmeligheten blir det stadig verre med. Man trenger jo egentlig ikke hverandre til noe, annet enn å føle seg vel, med mindre man er på hyttetur uten strøm og vann. Og selv sosialt blir det stadig vanskeligere å levere noe av verdi. Tross alt - man har nesten ubegrenset tilgang på spillefilmer med budsjett i størrelsesorden en milliard kroner. Man trenger ikke lenger å skrape sammen noen lokale amatører om man vil ha musikk til en fest. Og er man litt sliten en fredagskveld så kan man jo få noen profesjonelle, velsminkede TV-mennesker med en hel skrivestab i ryggen til å fylle stuen med litt hyggelig småprat.

Sosial og teknologisk utvikling

Det et lett å få seg til å tro at det har skjedd en rivende moralsk utvikling i Norge. Man trenger ikke bla særlig langt bak i historiebøkene for å få høre om straffarbeid, arrangerte ekteskap og sult og hjemløshet. I de litt senere år har man i tillegg fått på plass diverse former for kjønnslikestilling og endog ekteskap for homofile par.

Samtidig vil de fleste refleksivt avvise ideen om at mennesker har utviklet seg nevneverdig de siste noen-tusen årene, altså rent biologisk. Evolusjonsbetingede forklaringer er dessuten lite fristende når det kommer til samfunnsutviklingen i Norge de siste hundre årene. Tempoet er ganske enkelt litt vel høyt. Derfor er det fristende å falle ned på en forklaring hvor det har foregått en moralsk utvikling i parallell med og på mye samme måte som den teknologiske utviklingen, hvor for eksempel barnehage, kultur, normer og en kollektiv bevissthet driver nivået til stadig nye høyder.

Jeg skal innta et motsatt og kanskje i overkant dristig standpunkt, og påstå at det er slik at teknologisk fremgang skygger for et betydelig moralsk forfall. Her får jeg en god del forklaringsproblemer med på kjøpet, så det er vel bare å gå igang først som sist.

Det første og aller viktigste poenget er at det er meningsløst å sammenligne direkte mellom 1817 og 2017. Ja, vi har et betydelig bedre sosialt sikkerhetsnett i dag, men det har en viss sammenheng med at ikke 90% av befolkningen bor spredt utover landet og knapt nok klarer å forsørge seg selv i diverse primærnæringer. Og det er viktig å ikke glemme at det som foregikk på denne tiden - the good, the bad and the ugly - la grunnlaget for at vi kom hit vi er i dag. Det er en ganske snever del av verden som har drevet den utviklingen, og det er dessverre ikke slik at resten har klart å henge seg på.

Skal man drive med denne typen sammenligninger så må  man spørre seg hvordan fortidens verdisystemer ville forvaltet den teknologiske rikdommen vi har oppnådd i dag. Å finne noe konklusivt svar er selvsagt umulig, men det er helt urimelig å kritisere for eksempel gamle seksualnormer, uten å ta hensyn til at disse var tilpasset en virkelighet hvor prevensjon og antibiotika ikke fantes og hvor mat var en høyst begrenset ressurs. Terje Vigen er diktning, men ikke science fiction.

Noen ville kanskje hevde at det er galt å prøve å skille moral og teknologi fra hverandre på denne måten - at den moderne, liberalistiske samfunnsordenen er en forutsetning for rikdom. Det finnes imidlertid et helt lite knippe velfungerte, høyteknologiske samfunn i Øst-Asia som passer dårlig overens med dette. Singapore har dødsstraff, fysisk avstraffelse i skolen og langt mer tradisjonelle kjønnsroller, men er likevel på høyden med Vesten og vel så det, egentlig uansett hvordan du prøver å måle. Singapore er riktignok en bystat som kan avfeies som et unntak, med også Japan, Taiwan og Sør-Korea følger samme mønsteret.

Det er vanskelig å raskt skissere hva et eventuelt moralsk forfall skulle bestå i. Den raskeste oppsummeringen er et fokus på komfort fremfor bærekraft og på individualisme fremfor samfunnsansvar. Da prater jeg ikke om å stemme en gang annenhvert år og vente på ovenifra og ned-løsninger. Mange avfeier denne slags bekymringer med at vi har det jo bedre enn noen gang. Det er hverken helt sant eller helt usant, men se på hva slags problemer som vi er klar over at venter oss og som ikke møtes med noenslags fornuftige løsninger.

Pensjonsforpliktelser og aldersdemografiske utfordringer er bare en liten del av det. Se på norskopplæring i Oslo, som er et helt nytt og nær sagt politisk designet problem. Se på den store veksten i høyere utdanning, nesten utelukkende innenfor fagområder som ikke har tilstrekkelig etterspørsel. Se på nedleggingen av primær- og sekundærnæringer, mer eller mindre motivert i at det er samfunnsøkonomisk mer lønnsomt å importere fra Kina - og de samfunnsøkonomiske konsekvensene det har fått i form av arbeidsledighet, avbefolkning av bygdene, samt galloperende boligpriser og trafikkaos.

Det er ikke at disse problemene i seg selv er katastrofale. Det som er urovekkende er hvor enkle de egentlig er å løse, om ikke ansvarlighet hadde vært slik en mangelvare.

Skole og læring er ikke synonymer

Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet. Hørt den før? Du er ikke alene. Blandet dem sammen? Du er fremdeles ikke alene. Det er to problemer her. Det første er at kausalitet ikke egentlig finnes. Det andre er at korrelasjon er vanskelig.

Jeg skal prøve å bruke minst mulig tid på kausalitet. Introduksjonen her skisserer kort Humes argumentasjon for at kausalitet umulig kan observeres. Det beste vi kan få til er såkalt constant conjunction, eller at to størrelser alltid sammenfaller. For de fleste praktiske formål må vi i tillegg svekke dette til en ren statistisk samvariasjon.

Det faktiske poenget, når man sier at korrelasjon og kausalitet er forskjellige ting, er at en observert korrelasjon i et datasett ikke nødvendigvis generaliserer. Sammenhengen kan svekkes, forsvinne eller endog reverseres hvis man endrer på omstendighetene. For eksempel er det en tydelig trend at flere års videregående skole gir høyere inntekt senere i livet, rett og slett fordi det vanligvis er noe alvorlig feil når noen ikke fullfører vgs i våre dager. Men selv om dette er den dominerende trenden, så reverserer den seg når du begynner å sammenligne dem som har brukt fire og fem års på vgs, med dem som fullførte på normert tid.

Ser man seg helt blind på den voldsomme fremgangen en del elever har i matematikk på vgs, så kunne man få seg til å tro det er en tabbe å sende dem videre til universitet. Tvert i mot burde man holde dem på vgs i ti år, helt til de er kommet seg inn i verdenseliten. Stagnasjonseffekten er nemlig ikke tilstede i et vanlig materiale. Tilsvarende er ti år på ungdomskolen en flott måte å gjøre barn ekstra høye så de kan bli basketstjerner. Tross alt er det jo ungdomsskolen som forårsaker pubertet.

Et mer intrikat eksempel som kan være verd å kikke litt på er Simpson's paradox. Korrelasjon er ikke til å stole på.

Mange tror at skolegang er det som gjør barn voksne, modne og intelligente. Dette er i realiteten en stor misforståelse som klorer seg fast av to grunner. For det første er barn i skolen i akkurat den alderen hvor de utvikler seg raskest. De første atten årene har alltid vært en vekst- og læringsfase for mennesker. Men i vår moderne tid får skolen æren for noe som i all hovedsak er en rent biologisk prosess.

I tillegg er det en seleksjonsprosess som underbygger den samme illusjonen. Jevnt over er det dem med best forutsetninger som bruker mest tid i alskens former for utdanning og til slutt ender opp i topp-posisjoner i samfunnet - uten at det forteller stort om hva tilsvarende skolering ville betydd for den mer jevne innbygger. Samtidig er det gjerne nettopp dem som har dårligst utgangspunkt som ikke fullfører et normalt skoleløp - til dels fordi det er vanskeligere for dem å bestå, til dels fordi de har diverse adferds- eller oppvekstsmiljøproblemer. Men man må skille mellom manglende skolegang, som ikke er så veldig alvorlig, og manglende evne til å fullføre vanlig skole, som er alarmerende.

Dette betyr ikke at skolegang er helt uten verdi. Tross alt - det ville vært et mirakel om man kunne stues bort seks timer om dagen i en instutisjon uten å lære noe som helst. Samtidig er det mange barn som lærer å både lese, skrive og regne før de rekker å begynne på skolen, med kun få timer øvelse i uken. De to viktigste spørsmålene er om man kan oppnå bedre læring på andre måter, og om det er hensiktsmessig at såpass mye av utdanningen skal skje i helt kunstige læringssituasjoner. Det er tross alt også mulig å lære mens man gjør et nyttig arbeid.

Kort oppsummert:

• mye av de vi krediterer til skolegang er rene seleksjons- eller filtereffekter
• mye av resten er rent biologisk fundert, i form av aldring
• at kloke hoder har utbytte av lang skolegang generaliserer ikke til befolkningen forøvrig
• læring kan også skje mens man gjør nyttig arbeid - spør noen hvor mye de lærte de første årene i arbeidslivet

Cargo Cult Society

Den eminente fysikeren Richard Feynman holdt en tale om vitenskapelig rederlighet som de fleste kan ha utbytte av å lese. Den finnes her, men er nokså lang og ikke i sin helhet knyttet til det vil jeg inn på her. Det mest relevante utdraget er som følger:

In the South Seas there is a Cargo Cult of people. During the war they saw airplanes land with lots of good materials, and they want the same thing to happen now. So they’ve arranged to make things like runways, to put fires along the sides of the runways, to make a wooden hut for a man to sit in, with two wooden pieces on his head like headphones and bars of bamboo sticking out like antennas - he’s the controller - and they wait for the airplanes to land. They’re doing everything right. The form is perfect. It looks exactly the way it looked before. But it doesn’t work. No airplanes land.

Poenget til Feynman er at man ikke oppnår vitenskapelighet ved å etterape de overfladiske kjennetegnene ved god vitenskap. Dette finnes det noen korte tanker om også her. Beskrivelsen fra sydhavsøyen høres ekstrem ut, helt på grensen til det parodiske, men endel av det man ser i de mykere såkalte vitenskapene er knapt nok noe bedre. I talen gir Feynman et godt eksempel fra rotteforskning i psykologien.

Litt nærmere dagens allmennbevissthet finner vi Kahnemans Thinking Fast and Slow, et slags populærvitenskapelig sammensurium av resultater fra økonomisk og psykologisk forskning. Jeg husker boken godt, fordi enkelte av priming-eksperimentene som presenteres tidlig i boken er såpass absude at jeg nektet å godta dem. Herifra finner vi et godt utdrag:

When I describe priming studies to audiences, the reaction is often disbelief . . . The idea you should focus on, however, is that disbelief is not an option. The results are not made up, nor are they statistical flukes. You have no choice but to accept that the major conclusions of these studies are true.

Vel, på tross av Kahnemans kjepphøye påstander og tiår med såkalt forskning viet til diverse varianter av priming så viser det seg nå at man rett og slett ikke klarer å gjenskape resultatene. Og hadde dette kommet frem langt tidligere, eller hadde priming vært en bortglemt del av psykologien, gjemt på et loft under en masse spindelvev, så kunne dette vært tilgivelig. Så er ikke tilfellet - tvert i mot holdt denne priming-mytologien seg i live flere år etter utgivelsen av denne relativt høyprofilerte boken.

Feynman er også en rask tur innom skoleforskningen, som på sett og vis trives veldig godt som akademisk disiplin. I 1974 klager han over at denne liksom-vitenskapen ikke gir resultater, og det er ikke stort bedre i dag. Det er faktisk mulig å argumentere for resultatene i dag er dårligere enn noen gang tidligere, selv om det er vanskelig å finne konklusive svar i denne typen spørsmål. Uansett er altså den mest gavmilde tolkningen at fremgangen har vært så marginal at den ikke er målbar. Imponerende.

Iblant føler jeg at vi i stadig større grad lever i et Cargo Cult-samfunn, hvor man har stor tro på at man vet hvordan ting henger sammen og hva som fungerer, samtidig som man er totalt ute av stand til å skille årsak og virkning. Skolen er et interessant eksempel, hvor man prøver å løse stadig dårligere matematikkresultater med å flytte seg stadig lengre vekk fra alt det man gjorde før og som fungerte langt bedre.

Et av de mest åpenbare eksemplene på moderne Cargo Cult-isme er tanken om at, siden ungdom som fullfører videregående skole klarer seg langt bedre enn de øvrige, så må dette å sluse folk gjennom ha en slags magisk virkning. Man tør ikke spørre seg i hvilken grad utdanningen har en kausal påvirkning, og i hvilken grad det vi ser er en seleksjonseffekt. Uansett må løsningen med å senke krav og gi alskens dytte- og drahjelp være uheldig. Lignende problemer hjemsøker ideen om høyere utdanning for aller flest mulig.

Det er ikke det at menn ikke går i kjoler som gjør at de ikke kan bli gravide.

Men på et langt dypere nivå bekymrer jeg meg for at man ikke lenger klarer eller ønsker å forstå hvordan et samfunn fungerer. På 1800-tallet klarte diverse europeiske stater å drive kolonier over praktisk talt hele verden samtidig som de til stadighet lå i krig med hverandre. Britisk India fungerte brukbart og jevnt over fredelig i 350 år. I vår tid mislyktes en større vestlig koalisjon i å skape fred i Irak og ga opp etter kun åtte år, hvorpå man plutselig har et ISIS-problem som har smittet over til Syria.

Denne bekymringen dreier seg ikke om europeisk imperiebygging. Det er bare den mest krystallklare måten å illustrere at noe har gått alvorlig galt med forståelsen av hvordan nasjoner bygges og vedlikeholdes. Det er svært alvorlige problemer også på hjemmebane. For eksempel virker det å være en bred enighet om at fødselstallene er for lave og at eldrebølgen blir tung å bære. Dette er problemer som utvikler seg langsomt, og uansett hvordan man vrir og vender på det så er det få ting som er enklere, sånn rent produksjonsteknisk, enn å lage barn.

Likevel klarer man ikke å gjøre noe med det, og når det begynner å bli for sent så prøver man seg med en innvandringspolitikk som man kan mene er humanitært nødvendig, men som iallfall økonomisk har vært en utvetydig katastrofe uten noen slags bedring i sikte. Samtidig er assimilasjon integrasjon inkluderingspolitikken så lite vellykket, at det eneste man klarer er å rebrand'e den hvert tiår og håpe at kanskje flyene snart lander.

Elsk din nabo, heller enn abstrakte trengende

Do what you will, there is going to be some benevolence, as well as some malice, in your patient’s soul. The great thing is to direct the malice to his immediate neighbours whom he meets every day and to thrust his benevolence out to the remote circumference, to people he does not know. The malice thus becomes wholly real and the benevolence largely imaginary.

Utdraget er hentet fra C.S. Lewis - The Screwtape Letters, som er tettpakket med dyp psykologisk innsikt og også fritt tilgjengelig på nett. Ideen er at medfølelse er en begrenset ressurs - den vil være uvirksom i den grad den rettes mot mennesker man ikke har noe med å gjøre, og jo mer den kanaliseres vekk fra dem man omgås, jo dårligere vil man behandle de eneste menneskene man faktisk har noen innflytelse på.

Det kan være på sin plass å spørre om Lewis i det hele tatt har rett, og det er dessverre vanskelig å si noe særlig mer fornuftig enn kanskje. Men det er i det minste noe fornuft i det - en mors kjærlighet til sitt barn innebærer at det er nettopp det barnet hun vil ha med hjem fra barnehagen. Kun en veldig begrenset del av dette med empati dreier seg om man vil noen godt eller vondt, i et slags vakuum. Hovedsaken er hvem man prioriterer ekstra høyt og hvem man er villig til å la det gå på bekostning av.

Uansett er det interessant å observere at man i Vesten langt på vei er kommet dithen at de følelsestunge, mobilserende spørsmålene hører til nettopp det fjerne. Sultkatastrofer i Afrika. Kvinnediskriminering i Midt-Østen. Korrupsjon og meningssensur i Russland. Krypskyttere som er i ferd med å utrydde elefantene. Det er tross alt et underskudd på håndgripelige tragedier i Norge, for ikke å nevne i de selv-segrerte boblene de fleste av oss faktisk lever hverdagslivene våre i.

Det er lett å argumentere for at problemene mennesker har i Norge er langt mindre alvorlige og langt mer selvforskyldte enn dem som rammer mennesker i krigsherjede områder. Mange ville mene det er etisk uforsvarlig å la disse nære problemene skygge for disse større katastrofene. Noen går kanskje så langt som å kalle det nasjonalsjåvinisme. Hvordan kan man mene at et menneske er mer verd enn et annet, kun i egenskap av å være født innenfor Norges landegrenser?

Og på mange måter er dette den perfekte unnskyldningen. Det man har mulighet til å påvirke er ikke viktig eller høyverdig nok - tvert i mot, det å engasjere seg i dette ville vært å utvise dårlig moral. Og det man rent teoretisk mener har aller høyeste prioritet har man svært liten innvirkning på. Strengt tatt kunne man reist av gårde og viet sine yrkesaktive år til disse problemområdene, men så mye kan jo ingen forlange av deg. Så isteden lager man litt bråk - raising awareness, som det gjerne heter, når man som et barn peker på noe man ikke liker og håper en voksenperson skal ordne opp. Kanskje avser man noen få tusenlapper i året - igjen med en forventning om at andre mennesker skal ta det faktiske ansvaret.

Og kanskje disse tiders aller helligste kampsak, nettopp miljøsaken og global oppvarming, er spesielt interessant. Helt uavhengig av hvorvidt dette er en viktig og riktig sak, så er det vanskelig å finne noe mer ekstremt eksempel på det Lewis implisitt advarer mot. Her retter man all omsorgen mot en fremtidig generasjon som skal leve i fjerne områder spesielt utsatt for klimaendringer. Og denne empatien legitimerer en nesten total forakt for dem som kjører bil eller spiser kjøtt eller glemmer å slå av lyset eller får barn eller (...). Dette favner jo veldig fort absolutt alle. La oss veldig raskt repetere Lewis' siste setning:

The malice thus becomes wholly real and the benevolence largely imaginary.

Så hva er løsningen? Legg vekk den totalt hjelpesløse moraliserende kvasi-filosofien og engasjer deg i de helt lokale problemene. Ikke vær flau engang for å prøve å få ditt eget liv på stell, nærmere blir det jo ikke, og få steder har du større innflytelse. Deretter kan man begynne å tilføre familie, venner og lokalsamfunn noe positivt. Eller i en mer oppsummert form:

Det er bare en ting som er verre enn å bry seg om det man ikke kan gjøre noe med, og det er å ikke bry seg om det man kan gjøre noe med.

Demokrati er ingen selvfølgelighet

Se for deg en gruppe på fem menn som skal spise middag. De har valget mellom en italiensk eller en koreansk restaurant, men er ikke i utgangspunkte enige om hvor de helst vil spise. Den naturlige løsningen på dette er at hver får en stemme og at alminnelig flertall vinner frem. Det er flere gode grunner til at dette er en fornuftig ordning. At hver stemme teller like mye er et åpenbart Schelling point - man kan eventuelt se det slik at det å bli enig om en alternativ stemmefordeling er minst like vanskelig som det problemet vi alt prøver å løse, nemlig å bli enig om en restaurant. Alminnelig flertall er en fin standard fordi det garanterer at vi får en avgjørelse og at hele gruppen spiser sammen.

En mindre filosofisk forklaring på denne måten å avgjøre uenighet er å se på det som en måte å finne frem til det som ville blitt utfallet om man skulle slåss om det, men uten all ødeleggelsen som følger med å faktisk knytte nevene. Dersom noen friluftsseilere kommer i livsfare og blir uenige om hva som er den tryggeste kursen å sette, så er vanlig avstemning logisk. Hvis det blir 7 mot 4, så vil de 4 ha gode grunner til å føye seg. De tapte avstemningen, og dersom de ikke respekterer flertallsavgjørelsen vil de normalt sett også tape en fysisk konfrontasjon. Så lenge dette samsvaret er på plass så er det fåfengt å utfordre demokratiet.

Men det er lett å finne problemer med denne modellen. Hva gjør man hvis det er flere enn to alternativer? Hva gjør man hvis avstemningen ender uavgjort? Skal det stemmes på person- eller familienivå? Må vi finne en myndighetsalder? Her kan man forøvrig skimte konturene av bakgrunnen for at kvinner og barn ikke alltid har stemmerett - i endel sammenhenger er de neglisjerbare med tanke på hvilken side som har det fysiske overtaket.

Det går an å diskutere valgordninger i lange ordlag. For eksempel kan det være uheldig at modellen vi skisserer helt først, med valg av restaurant, ikke klarer å skille mellom svake og sterke preferanser. Kanskje flesteparten er nær sagt likegyldig til hvor de spiser, mens én av mennene har endel allergier som gjør det regelrett farlig å spise på en italiensk restaurant. Det kan også være greit å minne om at det i endel sammenhenger er helt naturlig at avgjørelser treffes udemokratisk. I militær sammenheng er det et strengt kommandohierarki, og legitimiteten til befalet er ikke fundert i direkte fysisk overmakt, men i et overordnet system som straffer ordrenekt svært strengt. Og om man er på seiltur er det vanlig at en kaptein fungerer som diktator - til dels slik at resten av mannskapet skal konsentrere seg om sin egne arbeidsoppgaver, fordi avstemninger tar for mye tid og rett og slett siden flertallet ombord ikke har nok greie på navigasjon til å være meningsberettiget.

Men selv om det prates mye om stemmesystemer, så er det et mer grunnleggende spørsmål som får altfor lite oppmerksomhet, nemlig hvem som skal ha medbestemmelse i hvilke spørsmål. En av motivasjonene for å ha avstemninger er at man er nødt til å komme frem til en enighet - vi ønsker ikke at gruppen skal splittes ved at hver går til den restauranten han selv foretrekker. Eller mer åpenbart - to grupperinger kan ikke sette hver sin kurs ombord i samme båt.

Samtidig er det mange spørsmål hvor denne enigheten ikke er nødvendig. Trenger naboen min å få mene noe om huset mitt skal være hvitt eller grått? Neppe. Samtidig er det kanskje greit at nabolaget har en slags vetorett om jeg ønsker å male huset i neonfarger. Hvem skal involveres i en beslutning om et par skal få flere barn? Paret selv virker som det åpenbare svaret. Men i en stamme som lever under vanskelige forhold og hvor forsørgeransvaret i stor grad hviler på felleskapet som helhet, så er det ikke nødvendigvis helt urimelig å gjennomføre en avstemning eller å ta opp spørsmålet i de vises råd.

I endel politiske spørsmål er det et stort problem at avgjørelser taes på feil nivå, og at de fleste som har medbestemmelse er helt uten informasjon og interesse. Et raskt eksempel er rovdyrforvaltningen, hvor det finnes åpenbare argumenter for at avgjørelsene burde taes på ulike nivå: kommunalt (der dyrene gjør skade), regionalt (dyr vandrer), nasjonalt (Norge er et felleskap), europeisk (land må fordele ansvar for bevaring av ulike arter seg i mellom) eller globalt (verdens naturarv tilhører det globale fellesskapet).

Spørsmålet om hvem som skal ha stemme i hvilke spørsmål er det primære - detaljene rundt selve stemmeordningen er langt på vei sekundært. Tross alt har Asia alene alminnelig flertall i alle spørsmål på globalt nivå. Det er ikke et faktum som burde ha noen betydning for norsk skolepolitikk.

Selv om enighet i seg selv er fint, er det å fremtvinge enighet i spørsmål hvor det ikke er faktisk nødvendig den aller beste måten å skape konflikt. Eller i et mer svulstig format:

Good fences make good neighbors.

De ferdiglagte gjerninger

Det kan være naturlig å tenke på tjenester som et nullsumsspill, hvor verdier kan flyttes mellom mennesker, men ikke skapes. Dersom man ber om hjelp med noe, eller bare tar i mot noe som blir tilbudt, så belaster man altså dem rundt seg. Tross alt dekker vi en betydelig del av behovene våre ved hjelp av penger, og penger fungerer stort sett på denne måten. De pengene du tar i mot fra noen andre er penger de må klare seg uten og som ikke kan komme noen mer trengende til gode.

Et slags moderne ideal er mannen som er uavhengig, som ikke trenger noen andre og som klarer alt på egenhånd. Det er noe delte meninger om disse idealmennene heroisk skal hjelpe andre uten å forvente noe tilbake, eller om de er i sin fulle rett til å isolere seg fra bermen og bare omgås sine likemenn. Begge fremgangsmåtene er om lag like uheldige.

Den første modellen, med mannen som forsørger, sitter antageligvis veldig dypt i oss og var muligens nødvendig i hardere tider, da materielle goder var knappe og livsnødvendige heller enn rekvisitter i et slags statuskappløp. Den andre modellen er muligens kompatibel med noen helt spesielle personlighetstyper, men uansett ikke å anbefale.

Den fundamentale innsikten er at verdi, i et samfunn som har rimelig god kontroll på de grunnleggende nivåene i Maslows behovspyramide, har å gjøre med sosiale relasjoner og ikke materielle goder, og i så måte ikke adlyder de samme nullspillslovene som penger. Frykten for å være en byrde for andre er høyst overdrevet. Tvert i mot er muligheter til å stille opp for andre og å gjøre noe som oppleves som meningsfullt blitt en mangelvare.

Mange går seg dessverre fast i å fokusere på feil side av dette problemet - de søker mening og ser til abstrakte politiske idealer og internasjonal bistand. De er desperate etter å finne noe som gjør at de kan klare å tenke på seg selv som verdifulle. I våre tider, hvor folk flest har det meste de faktisk trenger og så mye skal løses av byråkratiserte institusjoner, bør man heller begynne i tvert motsatt ende.

Ta i mot tilbud om hjelp, istedenfor å tenke at det er ydmykende og at du er til bry. Se på det på den måten at du hjelper en annen med å føle seg nyttig og å oppleve noe meningsfullt. Be gjerne om hjelp, spesielt når du virkelig trenger det, men også selv om du strengt tatt kunne fått det til på egenhånd. Og tilby deg selvfølgelig å stille opp selv, til gjengjeld. To mennesker som er til nytte for hverandre sitter begge igjen med netto følelse av å være verdifulle.

Det trenger ikke være de største tingene - be om tips til hvilken bil du burde kjøpe eller hjelp til å se over en jobbsøknad. Gi tilbake en flaske vin eller send et julekort, for eksempel. Og selv disse eksemplene er unødvendig store. Bli igjen en halvtime og hjelp til med å rydde opp etter en fest. Det er takknemmeligheten som står høyest i kurs, ikke selve ytelsen.

Ideelt sett klarer man å bygge ned noen barrierer, slik at man i større grad benytter seg av den kompetansen man har rundt seg. Også rent materielt blir man da mer verdifulle for hverandre. Men den virkelige gevinsten er rett og slett det med at man klarer å knytte nære relasjoner som gjør at livet oppleves meningsfullt.