Menneskelig verdi i en moderne verden

Det er ikke mye man trenger for å leve, iallfall hvis man begrenser seg til de fysiologske behovene. Luft, mat og husly dekker i grunnen det meste. De sosiale behovene er derimot praktisk talt umettelige. I tillegg kommer trangen til komfort og luksus, som langt på vei er sosialt fundert. Klær er et åpenbart eksempel, men også bil, bolig og ferie har vesentlige statusdimensjoner.

Arbeidsdeling regnes ofte som grunnlaget for et moderne overskuddssamfunn. Man gikk fra relativt små, familiebaserte og i all hovedsak selvbergede enheter, til en verden hvor nær sagt alt vi forbruker har vært innom fem ulike ledd vi aldri ser snurten av. Rent materielt har dette vært et voldsom suksesshistorie. De sosiale konsekvensene prates det lite om, men ikke fordi de ikke finnes.

Det er for eksempel blitt slik at mat er en overskuddsvare, mens fornuftig arbeid kan være vanskelig å oppdrive. På sett og vis kan dette virke som en slags idyll, men en mye underkommunisert konsekvens er at mennesker er mindre verdifulle. Enhver sunn mann eller kvinne som var villig til å ta i et tak var en ressurs i gamle dager. Det var alltid bruk for ekstra hender på åkeren, i fjøset eller på kjøkkenet.

Behovet var så skrikende at barn begynte å bidra til husholdningen lenge før de nådde puberteten. I en alder hvor det i vår tid forventes barnevakt, var barn allerede netto bidragsytere. Nå skal det derimot tretten års skolegang pluss studier til, før det kanskje er mulig å få innpass i samfunnsmaskineriet. Kontrasten kan ikke overdrives.

Et annet moment er den voldsomme separasjonen mellom de fysiologiske og de sosiale behovene. At det går an å skille disse fra hverandre er i seg selv svært talende. Familie, kolleger og venner som tre ulike og langt på vei separate kategorier kan virke helt naturlig i dag. I realiteten er denne oppdelingen et produkt moderne samfunnsstruktur.

Rent logisk kunne man tro at det å løsrive sosiale og materielle behov ville gjøre alt enklere. Tross alt er det vanligvis greiere å løse problemer hver for seg. Men selv om vi forbruker mer og har høyere forventninger enn noen gang før, blir altså resultatet at ingen egentlig trenger hverandre. Utdanning, mat, varme, barnepass, beskyttelse, pensjon, ... - nær sagt alt av nødvendigheter dekkes gjennom upersonlige transaksjoner. De sosiale relasjonene blir samtidig hule og innholdsløse, som en krakk som mangler det tredje benet å stå på.

De yngre generasjonene kritiseres gjerne for å være utakknemmelige. Det er noe sannhet i det, men beskrivelsen er mangelfull. Saken er at det er vanskelig å rette noe særlig takknemmelighet mot de store og kompliserte økonomiske strukturene som gjør at det er mat å få kjøpt i butikken. Og samtidig blir vi advart om at denne kapitalismen utbytter resten av verden og er i ferd med å ødelegge hele kloden. Det er også litt vanskelig å sette takknemmeligheten ut i praksis overfor være forfedre som har skapt det samfunnet vi nyter godt av - de er tross alt ikke i live. Og samtidig hører vi formaninger om hvor dårlige mennesker disse var - hvordan stygge de var med andre deler av verden, og hvordan de behandlet barn og kvinner og i det hele tatt.

Og selv hverdagstakknemmeligheten blir det stadig verre med. Man trenger jo egentlig ikke hverandre til noe, annet enn å føle seg vel, med mindre man er på hyttetur uten strøm og vann. Og selv sosialt blir det stadig vanskeligere å levere noe av verdi. Tross alt - man har nesten ubegrenset tilgang på spillefilmer med budsjett i størrelsesorden en milliard kroner. Man trenger ikke lenger å skrape sammen noen lokale amatører om man vil ha musikk til en fest. Og er man litt sliten en fredagskveld så kan man jo få noen profesjonelle, velsminkede TV-mennesker med en hel skrivestab i ryggen til å fylle stuen med litt hyggelig småprat.

Sosial og teknologisk utvikling

Det et lett å få seg til å tro at det har skjedd en rivende moralsk utvikling i Norge. Man trenger ikke bla særlig langt bak i historiebøkene for å få høre om straffarbeid, arrangerte ekteskap og sult og hjemløshet. I de litt senere år har man i tillegg fått på plass diverse former for kjønnslikestilling og endog ekteskap for homofile par.

Samtidig vil de fleste refleksivt avvise ideen om at mennesker har utviklet seg nevneverdig de siste noen-tusen årene, altså rent biologisk. Evolusjonsbetingede forklaringer er dessuten lite fristende når det kommer til samfunnsutviklingen i Norge de siste hundre årene. Tempoet er ganske enkelt litt vel høyt. Derfor er det fristende å falle ned på en forklaring hvor det har foregått en moralsk utvikling i parallell med og på mye samme måte som den teknologiske utviklingen, hvor for eksempel barnehage, kultur, normer og en kollektiv bevissthet driver nivået til stadig nye høyder.

Jeg skal innta et motsatt og kanskje i overkant dristig standpunkt, og påstå at det er slik at teknologisk fremgang skygger for et betydelig moralsk forfall. Her får jeg en god del forklaringsproblemer med på kjøpet, så det er vel bare å gå igang først som sist.

Det første og aller viktigste poenget er at det er meningsløst å sammenligne direkte mellom 1817 og 2017. Ja, vi har et betydelig bedre sosialt sikkerhetsnett i dag, men det har en viss sammenheng med at ikke 90% av befolkningen bor spredt utover landet og knapt nok klarer å forsørge seg selv i diverse primærnæringer. Og det er viktig å ikke glemme at det som foregikk på denne tiden - the good, the bad and the ugly - la grunnlaget for at vi kom hit vi er i dag. Det er en ganske snever del av verden som har drevet den utviklingen, og det er dessverre ikke slik at resten har klart å henge seg på.

Skal man drive med denne typen sammenligninger så må  man spørre seg hvordan fortidens verdisystemer ville forvaltet den teknologiske rikdommen vi har oppnådd i dag. Å finne noe konklusivt svar er selvsagt umulig, men det er helt urimelig å kritisere for eksempel gamle seksualnormer, uten å ta hensyn til at disse var tilpasset en virkelighet hvor prevensjon og antibiotika ikke fantes og hvor mat var en høyst begrenset ressurs. Terje Vigen er diktning, men ikke science fiction.

Noen ville kanskje hevde at det er galt å prøve å skille moral og teknologi fra hverandre på denne måten - at den moderne, liberalistiske samfunnsordenen er en forutsetning for rikdom. Det finnes imidlertid et helt lite knippe velfungerte, høyteknologiske samfunn i Øst-Asia som passer dårlig overens med dette. Singapore har dødsstraff, fysisk avstraffelse i skolen og langt mer tradisjonelle kjønnsroller, men er likevel på høyden med Vesten og vel så det, egentlig uansett hvordan du prøver å måle. Singapore er riktignok en bystat som kan avfeies som et unntak, med også Japan, Taiwan og Sør-Korea følger samme mønsteret.

Det er vanskelig å raskt skissere hva et eventuelt moralsk forfall skulle bestå i. Den raskeste oppsummeringen er et fokus på komfort fremfor bærekraft og på individualisme fremfor samfunnsansvar. Da prater jeg ikke om å stemme en gang annenhvert år og vente på ovenifra og ned-løsninger. Mange avfeier denne slags bekymringer med at vi har det jo bedre enn noen gang. Det er hverken helt sant eller helt usant, men se på hva slags problemer som vi er klar over at venter oss og som ikke møtes med noenslags fornuftige løsninger.

Pensjonsforpliktelser og aldersdemografiske utfordringer er bare en liten del av det. Se på norskopplæring i Oslo, som er et helt nytt og nær sagt politisk designet problem. Se på den store veksten i høyere utdanning, nesten utelukkende innenfor fagområder som ikke har tilstrekkelig etterspørsel. Se på nedleggingen av primær- og sekundærnæringer, mer eller mindre motivert i at det er samfunnsøkonomisk mer lønnsomt å importere fra Kina - og de samfunnsøkonomiske konsekvensene det har fått i form av arbeidsledighet, avbefolkning av bygdene, samt galloperende boligpriser og trafikkaos.

Det er ikke at disse problemene i seg selv er katastrofale. Det som er urovekkende er hvor enkle de egentlig er å løse, om ikke ansvarlighet hadde vært slik en mangelvare.